Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Historikk

Historikk_idrett.no.jpg
Foto: Oslo Museum

Organisasjonen vi i dag kjenner som Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, ved forkortelsen NIF eller forenklet som Norges idrettsforbund, ble stiftet i 1861 som Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug.

Så kom en rekke navneendringer: I 1893 til Centralforeningen for Udbredelse af Idræt, i 1910 til Norges Riksforbund for Idræt, i 1919: Norges landsforbund for Idrett. Deretter Sammenslutning med Arbeidernes Idrettsforbund i 1940, før organisasjonen tok navnet Norges Idrettsforbund i 1946. 50 år senere ble Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komité slått sammen til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité.

Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) ble lagt ned med virkning fra 31.12.2007. Nå har særforbundene ansvaret for funksjonshemmede i sin idrett.

Forkortelsen NIF vil dermed stå for Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. I dag er NIF Norges største frivillige organisasjon med underkant av 2,1 millioner medlemsskap og 12.178 idrettslag organisert i 19 idrettskretser og 54 særforbund (tall hentet fra Årsrapporten 2016). Idrettstinget er NIFs høyeste myndighet og holdes hvert fjerde år.

    Den første spiren til organisert idrett kom på 1850-tallet,  og ved århundreskiftet bar norsk idrett preg av vekst og strid om dens identitet.  

    (Fra boka "Norsk idretts historie": Forsvar, sport, klassekamp 1861-1939, Finn Olstad, utgitt i samarbeid med Norges idrettsforbund. Aschehoug, 1987.)

    Kroppsøving, lek og kappestrid har foregått i uminnelige tider. Men det var først i 1850/60-årene at den organiserte idretten i Norge tok sin begynnelse. Forholdsvis snart kom en rekke idrettsgrener til, og ved inngangen til 1890-årene eksisterte det et rikt og variert idrettsliv. Idretten utviklet seg fra en rekke ulike kilder, og bygde både på import og særnorsk utvikling. I et par idrettsgrener - ski og delvis skøyter - kom faktisk det som skjedde i Norge til å bestemme den internasjonale utviklingen. I denne prosessen ble norsk idrett preget av forskjeller, og også motsetninger på flere områder. Det var ikke noe enhetlig syn på idretten. De første lederne så gjerne på idretten som en del av et mer omfattende almennyttig mål. Men for de vanlige idrettsutøverne var selve konkurransen hovedsaken. Et slikt syn der hovedvekten lå på idrett som mål i seg selv ble også formidlet gjennom den engelske sporten, som for alvor fikk innpass fra 1880-årene.

    Samtidig ble idretten trukket inn i samfunnets politiske motsetninger. Venstrefolk dannet sin egen skytterbevegelse med klart politiske mål. Dette ga opphav til en vidtrekkende endring i idrettsorganisasjonen 1893, som innleder en ny periode i norsk idretts historie.

    Idrettssyn i konflikt 1893-1919 Perioden 1893-1919 ble en veksttid for norsk idrett, men også en kamptid. Etter nyordningen i 1893 falt skytterbevegelsen til ro, men det blusset opp en heftig strid i idretten for øvrig. Det ble en strid om hvordan idrett skulle drives og hva den skulle tjene til. Motsetningene lå der helt fra 1860-årene. De første lederne så idretten som et middel til å styrke forsvarsevnen, men for de menige utøverne ble idretten helst et mål i seg selv. Etter hvert ble forsvarsvennene utfordret av den engelske sporten, der nyttehensyn ble skjøvet i bakgrunnen. Fra 1893 tok de for alvor opp hansken, med Centralforeningen som sitt fremste våpen. Striden som fulgte, ble lang og bitter, og kom til å dele idrettsbevegelsen i to leire. Splittelsen viste seg både i organisasjonen, i aktiv idrett og i idrettens sosiale og geografiske forankring. Det hele endte med et dramatisk oppgjør som munnet ut i en ny idrettsorganisasjon.

    I klassekampens skygge 1919-1939 Tidsrommet 1919-39 var liksom den foregående perioden preget av strid, splittelse og samling. Denne gangen var hovedmotstanderne Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund (AlF), som ble stiftet i 1924. Lederne i Landsforbundet ville ha en idrett som var uavhengig av spesielle formål. AlF-lederne ville derimot bruke idretten. De vanlige medlemmene i AlF tenkte nok ikke alltid så mye på dette. De ville først og fremst drive idrett sammen med kamerater, eller simpelthen ha et sted å være. Men de som sto bak, hadde sosial og politisk kamp som sitt fremste mål. Det var imidlertid strid om kursen. AlF ble til og utviklet seg under kampen mellom ulike politiske retninger innen arbeiderbevegelsen.

    Skal idretten dyrkes for sin egen skyld? Skal den bedre folkehelsen og skape dyktige soldater? Krigen avbrøt diskusjonen.  

    (Fra boka "Norsk idretts historie: Folkehelse, trim, stjerner 1939-1986 / av Finn Olstad og Stein Tønnesson; utgitt i samarbeid med Norges idrettsforbund. Aschehoug, 1986)

    Sterke motsetninger har satt sitt preg på norsk idretts historie. Noen av dem har vært politiske i snever forstand, men den mest langvarige og dyptgående av dem har vært tverrpolitisk. Den gikk mellom de idrettslederne som holdt av idretten for dens egen, konkurransens og spenningens skyld og dem som ville gjøre den til et ledd i arbeidet for å bedre folkehelsen eller skape dyktige fedrelandsforsvarere. I tida omkring den første verdenskrig ble det snakket om det olympiske og det folkehygieniske ideal. Det olympiske rådde grunnen i de fleste særforbundene og fikk støtte fra sportsjournalister og publikum. Folkehelseidealet sto til gjengjeld sterkt blant lederne for de almenidrettslige sentralorganisasjonene, som hadde offiserer, lærere og politikere i ryggen.

    Tider med sterke samfunnsmessige spenninger, krig eller krigsfrykt styrket folkehelseidealet på bekostning av det olympiske. Det skjedde også da den annen verdenskrig kom til Norge. Trusselen fra nazismen manet til samling, til å legge leken på hylla og se idretten som et middel i nasjonens forsvar. I 1920- og 30-årene hadde norsk idrett vært splittet i to forbund etter sosiale og politiske skillelinjer. Da landet ble okkupert i 1940, sluttet Arbeidernes Idrettsforbund og Norges Landsforbund for Idrett seg sammen under ledelse av to «generaler», som begge ville sette idretten i nasjonens og folkehelsens tjeneste. De kom fra hver sin politiske leir, men i norsk idrett sto de alltid siden sammen.

    Gjenreisning og stagnasjon 1945-1965 Da Rolf Hofmo kom hjem fra tysk fangenskap våren 1945, kunne han og Olaf HeIset ta plass som de selvskrevne lederne for gjenreisningen av norsk idrett. De representerte folkehelsetanken. Idretten skulle bli et ledd i det alminnelige ungdomsarbeid, i bestrebelsene på å øke arbeidernes effektivitet og levealder og i å styrke vårt nye folkeforsvar, Heimevernet. Olaf Helsets idrettsstyre fikk etablert et statlig tippeselskap, et statlig idrettskontor med Hofmo som sjef og en hærskare av utvalg til å ta seg av arbeidet med å gi masseidretten gode vekstvilkår. De to idrettsgeneralenes lederstilling i Norges Idrettsforbund varte ikke lenge. Med freden fulgte ny begeistring for tradisjonell konkurranseidrett. Særforbundene ble irritert over å bli behandlet som stebarn. De reiste en opposisjon mot HeIset og Hofmo. Den kunne ført til ny splittelse hvis ikke Helsets etterfølger som NIP-formann, den tidligere AlP-formannen Arthur Ruud hadde brutt med Hofmo i 1952. Han valgte særforbundenes side i den nye idrettsstriden. På hele 50-tallet var norsk idrett preget av striden mellom NIP-formann Arthur Ruud og STUI-sjef Rolf Hofmo om idrettspolitiske prinsipper. To ganger gjorde en organisert opposisjon forsøk på å velte Arthur Ruud, den ene gangen med Olaf HeIset som motkandidat, men de fikk ikke flertallet med seg. Den tida striden raste mellom stat og organisasjon, var en stagnasjonstid for idretten. NIPs medlemstall sto på stedet hvil fra 1950 til 1965.

    Idrettsrevolusjonen 1965-1985 I 1965 hadde Norges Idrettsforbund litt over 430000 medlemmer. 20 år seinere var tallet 1,6 millioner. Hvert annet norske barn var kommet med i 1985, mot hvert sjuende 20 år før. Det er en voldsom økning. Den begynte i 1967, det året TRIM- kampanjen startet i TV. Da hadde nordmenn i snart ti år sett sport på fjernsyn, men ennå var det vanligst å se idrett «live». Fjernsynet gjorde idretten til underholdningsindustri. I 1965 fikk idretten 12 millioner kroner i stats- og tippemidler. 20 år etter fikk den 324 millioner. Mellom 1964 og 1983 økte antallet svømmehaller fra 150 til 905, lysløyper fra 40 til 1300 og idrettshaller fra 12 til 234. Veksten begynte for alvor med den nye tippenøkkelen i 1967. I 1974 ble idrettens tippeandel økt igjen, og i 1985 kom enda en økning. Idrett fikk samfunnsøkonomisk betydning. Idrettslederne ble seg mer bevisst sin makt, og politikerne tok mer hensyn til dem. I 1985 stilte landets statsminister to ganger kabinettspørsmål fra Stortingets talerstol. Begge gangene gjaldt det idrettens andel av tippeoverskuddet. Norsk idretts vekst 1965-85 var så sterk at vi kan snakke om en revolusjon. Hva var det som ga støtet til idrettsrevolusjonen etter 15 års stillstand? Hvordan kunne idretten holde veksten i gang gjennom 20 år?

    Norges olympiske museum er Nord-Europas eneste museum som viser hele OL-historien fra Antikken og frem til i dag.

    Norges olympiske museum ble offisielt åpnet av Kong Harald og Dronning Sonja 27. november 1997.

    Se museets nettsider: http://ol.museum.no

    Museet er en privat stiftelse med formål å samle, bevare, formidle, dokumentere og drive forskning i materiale fra den olympiske historie, med hovedvekt på norsk olympiske historie og norsk idrettshistorie generelt.

    Stiftelsen ledes av et styre på fem personer, hvorav to medlemmer fra Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF).

    NOM ble etter egen avtale konsolidert med Maihaugen 01.01.06. Stiftelsen Norges Olympiske Museum vedtok 09.05.06 å skifte av navn til Norges Olympiske Samlinger (NOS). NOS står fortsatt som eier av NOMs gjenstandssamling. Maihaugen har overtatt driftsansvar for NOM og arbeidsgiveransvar for ansatte.

    Nedenfor er navnene på formenn/presidenter siden stiftelsen av organisasjonen som i dag heter Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, samt generalsekretærer etter krigen.   

    Formenn/presidenter:

    Centralforeningen

    1861-1864 Otto Richard Kierulf
    1864-1867 Nils Christian Irgens
    1867-1869 Otto Richard Kierulf
    1869-1878 Lars Broch
    1878-1881 Lars Christian Dahll
    1881-1885 Edvard Eriksen
    1885-1887 Olaf Petersen
    1887-1892 Andreas Løwlie
    1892-1902 Carl Sylow
    1902-1904 Thorvald Prydz
    1904-1906 Frithjof Jacobsen
    1906-1916 Oscar Strugstad
    1916-1919 Hans Daae

    Riksforbundet

    1910-1914 Johan Martens
    1914-1918 Johan Sverre
    1918-1919 Leif S. Rode

    Landsforbundet

    1919-1925 Hjalmar Krag
    1925-1930 Leif S. Rode
    1930-1932 Jørgen Jensen
    1932-1936 Daniel Eie
    1936-1940 Carl Christiansen

    AIF

    1924-1926 Harald Liljedahl
    1926-1927 Oscar Hansen
    1927-1928 Thor Jørgensen
    1928-1931 Thorvald Olsen
    1931-1935 Trygve Lie
    1935-1939 Arthur Ruud
    1939-1940 Rolf Hofmo
    1940-1941 Olaf Helset (formann i interimstyret, arrestert i 1941)

    Norges Idrettsforbund (Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité fra 1996)

    1946-1948 Olaf Helset
    1948-1961 Arthur Ruud
    1961-1965 A. Proet Høst
    1965-1967 B. Joh. Chr. Schønheyder
    1967-1973 Torfinn Bentzen
    1973-1984 Ole Jacob Bangstad
    1984-1990 Hans B. Skaset
    1990-1994 William Engseth
    1994-1999 Arne Myhrvold
    1999-2004 Kjell O. Kran
    2004-2004 Grethe Fossli (fung. president)
    2004-2007 Karl-Arne Johannessen
    2007-2007 Odd-Roar Thorsen (fung. president)
    2007-2011 Tove Paule
    2011-2015 Børre Rognlien
    2015-         Tom Tvedt

    Generalsekretærer fra 1945:

    1945-1945 Th. A. Fladvad (adm. leder fra 31/5)
    1945-1945 Asbjørn Halvorsen (fung. gensek.)
    1945-1968 Tormod Normann
    1968-1986 Thor Hernes
    1986-1988 Magnhild Sundli Brennvall
    1988-1989 Harald Tronvik (fung. gensek.)
    1989-1991 Arvid Flagestad
    1991-1995 Svein-Erik Jensen
    1995-1998 Egil Eide
    1998-1998 Svein-Erik Jensen (fung. generalsekretær)
    1998-2004 Ivar Egeberg
    2004-2004 Grete Johansen (konstituert gensek.)
    2004-2017 Inge Andersen
    2016-         Øystein Dale (konstituert gensek.)

     

     

    Alt om idrettstinget 2015 finnes her

    Alt materiale fra idrettens arbeid med valget 2015 finnes her

    Oversikt over forsøket på å få OL og Paralympics til Oslo i 2022