Skal idretten dyrkes for sin egen skyld? Skal den bedre folkehelsen og skape dyktige soldater? Krigen avbrøt diskusjonen.
(Fra boka "Norsk idretts historie: Folkehelse, trim, stjerner 1939-1986 / av Finn Olstad og Stein Tønnesson; utgitt i samarbeid med Norges idrettsforbund. Aschehoug, 1986)
Sterke motsetninger har satt sitt preg på norsk idretts historie. Noen av dem har vært politiske i snever forstand, men den mest langvarige og dyptgående av dem har vært tverrpolitisk. Den gikk mellom de idrettslederne som holdt av idretten for dens egen, konkurransens og spenningens skyld og dem som ville gjøre den til et ledd i arbeidet for å bedre folkehelsen eller skape dyktige fedrelandsforsvarere. I tida omkring den første verdenskrig ble det snakket om det olympiske og det folkehygieniske ideal. Det olympiske rådde grunnen i de fleste særforbundene og fikk støtte fra sportsjournalister og publikum. Folkehelseidealet sto til gjengjeld sterkt blant lederne for de almenidrettslige sentralorganisasjonene, som hadde offiserer, lærere og politikere i ryggen.
Tider med sterke samfunnsmessige spenninger, krig eller krigsfrykt styrket folkehelseidealet på bekostning av det olympiske. Det skjedde også da den annen verdenskrig kom til Norge. Trusselen fra nazismen manet til samling, til å legge leken på hylla og se idretten som et middel i nasjonens forsvar. I 1920- og 30-årene hadde norsk idrett vært splittet i to forbund etter sosiale og politiske skillelinjer. Da landet ble okkupert i 1940, sluttet Arbeidernes Idrettsforbund og Norges Landsforbund for Idrett seg sammen under ledelse av to «generaler», som begge ville sette idretten i nasjonens og folkehelsens tjeneste. De kom fra hver sin politiske leir, men i norsk idrett sto de alltid siden sammen.
Gjenreisning og stagnasjon 1945-1965 Da Rolf Hofmo kom hjem fra tysk fangenskap våren 1945, kunne han og Olaf HeIset ta plass som de selvskrevne lederne for gjenreisningen av norsk idrett. De representerte folkehelsetanken. Idretten skulle bli et ledd i det alminnelige ungdomsarbeid, i bestrebelsene på å øke arbeidernes effektivitet og levealder og i å styrke vårt nye folkeforsvar, Heimevernet. Olaf Helsets idrettsstyre fikk etablert et statlig tippeselskap, et statlig idrettskontor med Hofmo som sjef og en hærskare av utvalg til å ta seg av arbeidet med å gi masseidretten gode vekstvilkår. De to idrettsgeneralenes lederstilling i Norges Idrettsforbund varte ikke lenge. Med freden fulgte ny begeistring for tradisjonell konkurranseidrett. Særforbundene ble irritert over å bli behandlet som stebarn. De reiste en opposisjon mot HeIset og Hofmo. Den kunne ført til ny splittelse hvis ikke Helsets etterfølger som NIP-formann, den tidligere AlP-formannen Arthur Ruud hadde brutt med Hofmo i 1952. Han valgte særforbundenes side i den nye idrettsstriden. På hele 50-tallet var norsk idrett preget av striden mellom NIP-formann Arthur Ruud og STUI-sjef Rolf Hofmo om idrettspolitiske prinsipper. To ganger gjorde en organisert opposisjon forsøk på å velte Arthur Ruud, den ene gangen med Olaf HeIset som motkandidat, men de fikk ikke flertallet med seg. Den tida striden raste mellom stat og organisasjon, var en stagnasjonstid for idretten. NIPs medlemstall sto på stedet hvil fra 1950 til 1965.
Idrettsrevolusjonen 1965-1985 I 1965 hadde Norges Idrettsforbund litt over 430000 medlemmer. 20 år seinere var tallet 1,6 millioner. Hvert annet norske barn var kommet med i 1985, mot hvert sjuende 20 år før. Det er en voldsom økning. Den begynte i 1967, det året TRIM- kampanjen startet i TV. Da hadde nordmenn i snart ti år sett sport på fjernsyn, men ennå var det vanligst å se idrett «live». Fjernsynet gjorde idretten til underholdningsindustri. I 1965 fikk idretten 12 millioner kroner i stats- og tippemidler. 20 år etter fikk den 324 millioner. Mellom 1964 og 1983 økte antallet svømmehaller fra 150 til 905, lysløyper fra 40 til 1300 og idrettshaller fra 12 til 234. Veksten begynte for alvor med den nye tippenøkkelen i 1967. I 1974 ble idrettens tippeandel økt igjen, og i 1985 kom enda en økning. Idrett fikk samfunnsøkonomisk betydning. Idrettslederne ble seg mer bevisst sin makt, og politikerne tok mer hensyn til dem. I 1985 stilte landets statsminister to ganger kabinettspørsmål fra Stortingets talerstol. Begge gangene gjaldt det idrettens andel av tippeoverskuddet. Norsk idretts vekst 1965-85 var så sterk at vi kan snakke om en revolusjon. Hva var det som ga støtet til idrettsrevolusjonen etter 15 års stillstand? Hvordan kunne idretten holde veksten i gang gjennom 20 år?
