Av Tom Tvedt, president i Norges Idrettsforbund, Inge Andersen, generalsekretær Norges idrettsforbund og Erik Røste, Skipresident
For 25 år siden tente sørgende nordmenn et lyshav på Slottsplassen. Sorgen over kong Olavs død utløste en markering vi aldri tidligere hadde sett i Norge. Den viste kongehusets bunnsolide posisjon i vårt samfunn.
Søndag glitrer det igjen over Slottsplassen. Men denne gangen er det lysene fra glade barneøyne som skinner, når folket og kongefamilien sammen markerer at kong Harald og dronning Sonja har vært Norges kongepar i 25 år. At norsk idrett får æren av å prege dette festarrangementet er et talende symbol på hvor høyt vår kongefamilie verdsetter idretten. Samtidig illustrerer det hva idretten har betydd for det norske kongehuset i mer enn 100 år.
Bildet av den vesle kronprins Olav på skitur med sine foreldre på Bygdøy kongsgård i 1907 er ikonisk. Det går en lang og sterk rød tråd fra dette bildet til bildene som i morgen blir spredd gjennom tv, aviser, digitale medier og sosiale kanaler av prins Sverre Magnus når han bærer den olympiske ilden over Slottsplassen, på dets stafettvei mot ungdoms-OL på Lillehammer.
Den røde tråden er idretts- og friluftslivet. Kong Haakons omfavnelse av norske vinterlige tradisjoner da han ble valgt til Norges nye konge, la grunnlaget. Han ble aldri noen konkurranseløper selv, men han var en flittig turgåer. Og han sto stødig på kongetribunen, i sol som i blest, i hele 41 Holmenkollrenn.
Gjennom fire generasjoner har kongefamilien utviklet og forsterket båndene. Selv om de kongeliges liv på mange områder skiller seg fra våre, gjør disse båndene at nordmenn flest opplever at de kongelige også er som oss andre.
På idrettsarenaen har de kongelige alltid stilt likt med alle andre utøvere. På samme vis som idretten visker ut sosiale og kulturelle skillelinjer for alle andre, har de også gjort det for konger og dronninger, prinser og prinsesser.
Den unge kronprins Olav fikk ikke spesialbehandling eller ble snillere bedømt av dommerne da han hoppet i Holmenkollen, eller da han ble nummer 4 i NMs yngste klasse i 1923. Da han kom med i troppen til sommer-OL i Amsterdam i 1928 var det hans seileregenskaper, ikke hans aner, som ga ham plassen. At det var vel fortjent, viste han ved å ta gull med «Norna» i 6-metersklassen. Og han imponerte en hel nasjon da han som aldrende konge, langt oppe i 70-årene, tok sin andre VM-bronse i 5,5-metersklassen.
Det var ikke i høflig respekt at konkurrentene slapp kong Harald foran seg i VM i ett-tonnsklassen i 1987. Han var simpelthen den beste skipperen. Slik han har vært det i så mange store og små regattaer gjennom årene. Det er også derfor VM-gullet i premieskapet er omkranset av EM-gull og VM-sølv og -bronser i havseiling.
Andre familiemedlemmer har fulgt opp. Kongen var selv mannskap da dronning Sonja tok NM-gull i seiling, og han var – må vi regne med – en stolt far da prinsesse Märtha Louise var med å vinne NM i sprangridning for klubblag.
Også i idrettsorganisasjonene har vår kongefamilie gjort en innsats. Kanskje trodde noen at kong Harald kun ville være en gallionsfigur i rollene som formann i Kongelig norsk seilforening og senere som formann i hovedkomiteen og ærespresident i Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité i 1994. De tok i så fall feil. Også i disse vervene var kongen en aktiv og dyktig bidragsyter med stor innsikt og med administrativ og idrettsfaglig tyngde.
Tilknytningen til idretten har vært preget av ekte engasjement og idrettsglede. Det er ikke plikten som har holdt ham på tribunen i 67 Holmenkollrenn og i talløse norgesmesterskap og cupfinaler. Det er gleden over idretten.
Det samme gjelder kronprins Haakon når han deltok i Birkebeinerrennet sist vinter, eller når han har hatt verv både i Hovedkomiteen for Ski-VM 2011 og for Ungdoms-OL Lillehammer 2016. Det er genuin glede ved å være i aktivitet og bety noe for frivilligheten som er den sterkeste drivkraften til Kronprinsen.
Dette er noe vi fem millioner andre nordmenn ikke er i tvil om. Det er også derfor responsen tilbake har vært så ekte og varm. Vi gjenkjenner i kongen og hans familie tilhørigheten til de samme verdiene, som gjør norsk idrett og den norske idrettsmodellen – med sin kombinasjon av topp og bredde - unik i verden. For aktivitetene er våre verdier disse fire: Glede, fellesskap helse og ærlighet. For organisasjonene gjelder frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd.
Når kongeparet har ønsket at et idrettsarrangement på Slottsplassen skal være en del av regjeringens gave i anledning 25-årsmarkeringen, knyttes nye bånd, til en ny generasjon. Det er barna som står i sentrum under aktivitetene på Slottsplassen, og det er barna de kongelige skal møte og hilse på i sin nærmere timelange vandring fra aktivitet til aktivitet.
Heller ikke dette er tilfeldig. I mange av sine nyttårstaler har kong Harald minnet oss om fellesskapets ansvar for å ta ansvar og vise omsorg for de som ikke har det lettest – både blant nye og gamle landsmenn. Idretten er det beste virkemiddel for inkludering og aktivitet, på tvers av kulturelle, etniske og sosiale skillelinjer. Samtidig er idrett, mosjon og friluftsliv de beste forebyggende helsetiltakene som finnes.
«Idrettsglede for alle» er Norges idrettsforbunds flotte, men krevende visjon. I dette ligger en sterk ambisjon om å tilby alle barn et variert aktivitetstilbud tilpasset barnas fysiske utvikling innenfor trygge og stimulerende miljøer. Det er resultatet av dette arbeidet som i morgen møter vår kongefamilie på Slottsplassen. Der møter også kong Harald og dronning Sonja og hans familie takknemlighet fra Norges største frivillige organisasjon for at de ivrige og trofaste har stått for de samme verdier som idretten hver dag arbeider for.
Vi gratulerer kong Harald og dronning Sonja med deres sølvjubileum som kongepar!
Kronikken sto på trykk i Dagbladet lørdag 16. januar 2016.