Ved inngangen til påsken, ved inngangen til våren og ved overgangen mellom to tingperioder, tror jeg det er viktig å peke på det som holder oss sammen, og det som gjør at vi sammen klarer å skape nye prestasjoner og livslang idrettsglede for så veldig mange. For om vi trodde de fleste utfordringene forsvant med koronapandemien, har det sannelig stått nye i kø for å ta over. Da er det vi har felles og det vi klarer å gjøre sammen, som kommer til å løse dem for oss.
Jeg har sagt det før og vil gjerne si det igjen – vi har verdens beste visjon. Idrettsglede for alle! Visjonen er enormt ambisiøs, og derfor enormt viktig. Den handler ikke «bare» om fysisk aktivitet. Den handler ikke «bare» om sunnhet og nytten av å være fysisk aktiv. Ja, den handler heller ikke «bare» om idrett for alle – det handler om innholdet i idretten, det handler om glede. Dersom norsk idrett hele tiden klarer å ta de små stegene mot idrettsglede for alle, skaper vi bedre samfunn og vi bidrar til en bedre verden. Og vi bidrar til bedre hverdager og bedre liv for alle våre medlemmer – idrettsglede for alle.
Den norske idrettsmodellen er tuftet på et fellesskap av dugnadsarbeid fra frivillige, understøttet av ansatte med den etterspurte kompetansen. Det er en særegen, billig og vellykket modell. Både når det gjelder å få med flest mulig, og med tanke på internasjonale topp-resultater. Kombinasjonen kompetente trenere og ledere, med frivillige som gir av sin tid, har skapt norsk idrett. Frivilligheten også i idretten er i endring, men det finnes ikke noe alternativ som beholder idretten slik vi kjenner den i dag. Det kommer stadig flere ansatte og betalte engasjerte inn i idretten – stort sett til beste for idrettsutviklingen. Men de kan aldri ta over alt som skjer i norsk idrett, til det skjer det altfor mye – og altfor mye bra.
Derfor handler det om å få til en felles aksept og en felles innsats både i idretten og i samfunnet for å understøtte de frivillige og frivilligheten – og ikke erstatte den.
Samfunnsutviklingen etter koronapandemien har gitt oss kostnadsøkninger som har slått hardt ut både for individer og organisasjon. Flere familier havner i situasjoner der det kan bli reelle tøffe prioriteringer for hva man kan ta seg råd til. Min påstand er at Norge ikke kan tillate seg at kostnadsnivået for fritidsdeltakelse blir så høyt at deltakelsen må velges bort. For selv om idrettsbevegelsen selv kritisk må se på hva som driver kostnadene ved idrettsdeltakelse opp når det gjelder vår måte å tilby idrett på, må også samfunnet i enda sterkere grad legge til rette for at det ikke skal være økonomi som begrenser idrettsdeltakelsen.
Skal det virkelig være slik at idrettslag skal være bank for staten i påvente av utbetaling av spillemiddeltilskuddet til anlegget idrettslaget har bygget? Skal det være slik at idrettslag som gir idrettstilbud til alle i et lokalsamfunn, skal betale anleggsleie for å få lov til å jobbe frivillig som trenere og ledere for barn og ungdom? Og hvor lenge skal vi være fornøyde med at full og regelstyrt momskompensasjon blir skrevet inn i partiprogrammer og regjeringserklæringer uten at «skatt på frivillig arbeid» reelt blir borte og det kommer handling bak ordene?
Krigen i Ukraina er ikke blitt borte og er naturligvis også utfordrende for idrettsbevegelsen. Norsk idrett har etter mitt skjønn vært forbilledlig tydelige på at så lenge Russland driver sin angrepskrig på sine naboer, er det ikke aktuelt for norsk idrett å tillate at utøvere fra Russland og deres allierte Belarus får konkurrere internasjonalt.
I Norge har vi tatt imot flyktninger fra Ukraina, og de fortsetter å komme. Overalt i idretten blir de tatt inn, ønsket velkommen og gitt en mulighet til litt normalitet i en særdeles krevende hverdag. Jeg er enormt stolt over raushet og romslighet i idretten når det gjelder å inkludere disse flyktningene inn i vår organisasjon.
Men vi kan ikke tillate oss bare å sette søkelyset på utfordringene og det som trenger endring. Jeg vil også se litt lenger tilbake – til koronapandemien – for å vise takknemlighet for at vi er der vi er nå. Det er bare ett år siden vi hadde restriksjoner som gjorde at vi ikke hadde tilskuere under store mesterskap. Det er bare litt over ett år siden fellesskapet ansikt til ansikt var erstattet med skjerm til skjerm, og kollegene på Ullevaal stadion og på alle andre arbeidsplasser satt hjemme med kaffekoppen i stedet for å dele opplevelser om hverdagen, dele tanker om fremtiden og dele løsninger for felles problemer. Erfaringer og opplevelser bare for litt over ett år siden setter dagen i dag i perspektiv, og får i alle fall meg til å være takknemlig over at vi nå er på et annet sted.
Vi sto sammen under korona – la oss stå sammen også videre.
Nå skal vi inn i «tingtid» igjen. En ny langtidsplan for norsk idrett har vært gjenstand for solid eierskapsarbeid i hele idrettsorganisasjonen, og når den blir vedtatt på Idrettstinget i juni blir den en enda tydeligere retningsangivelse for en samlet idrettsbevegelse – håper jeg.
En riktig god påske til alle. Jeg tror virkelig på norsk idrett. Jeg tror virkelig godt om resten av dette året og på idrettens fremtid. Vi er blitt mer bevisste på hva vi har, hva vi ikke må miste og jeg tror vi skal samle oss enda mer om dit vi skal.
Jeg håper alle får noen riktig fine og berikende fridager sammen med sine nærmeste. Jeg gleder meg til påskens feriedager og til noen dager med ro, men jeg gleder meg også til å ta fatt på tiden etterpå, hvor vi sammen skal forme fremtidens idrett. Den tror jeg blir fin.
Hilsen
Berit Kjøll, idrettspresident