Foto: Geir Owe Fredheim
Foto: Geir Owe Fredheim

Idrettsdemokratiets frie stilling er ufravikelig!

Kommentator i Dagbladet, Esten O. Sæther hevder i Dagbladet 29. januar at undertegnede mener sponsorer skal ha innflytelse, utover et ordinært ordskifte, på valgprosessen i Norges idrettsforbund. Det er grunnleggende feil.

Idrettens demokratiske spilleregler for valg av sine tillitsvalgte, og medlemsorganisasjonens autonomi er ufravikelig og er solid forankret i hele idrettsbevegelsen. Det er idrettsdemokratiet, gjennom idrettens tillitsvalgte og deres stemmesedler, som bestemmer hvem som skal ha de ulike ledervervene i norsk idrett. Slik er det, og slik må det være! Det må aldri være tvil om at jeg støtter opp om det norske idrettsdemokratiet og norsk idretts frie stilling til å bestemme over seg selv.

Respekt for meningsbrytning

Det norske idrettsdemokratiet handler om raushet og åpenhet for meningsbrytning, både innenfor og utenfor idrettsorganisasjonen. Deltakelse og meningsutveksling bør finne sted i åpne rom, og dette prinsippet mener jeg må være gjeldende både innenfor og utenfor idrettsorganisasjonens møteplasser.

I etterkant av fjorårets idrettsting har det blitt løftet frem viktige problemstillinger om valgprosesser i norsk idrett som både jeg og idrettsstyret tar på alvor.  Derfor har idrettsstyret og jeg initiert en prosess som inneholder gode prinsippdiskusjoner og bred involvering fra idrettsbevegelsen. Jeg ser frem til resultatet av dette arbeidet og er trygg på at det vil medføre en ytterligere styrking av idrettsdemokratiet.

I Norge har alle lov til å ytre seg

Det jeg har uttalt til Dagbladet knyttet til sponsorer sin rolle i valgprosesser i idretten, er at det prinsipielt er positivt for ytringsfriheten at alle som ønsker å engasjere seg i den frie debatten og i det offentlige ordskiftet må få anledning til å mene noe om norsk idrett, inkludert hvilke kandidater de mener er best skikket til å bekle idrettens høyeste tillitsverv. Det inkluderer pressen, som var svært offensive i forkant av valget på idrettstinget i 2019, men også andre aktører som er opptatt av norsk idrett, inkludert sponsorer og samarbeidspartnere i norsk idrett. Vi kan heller ikke ekskludere bedriftsledere for å engasjere seg, mene noe og uttale seg i et offentlig ordskifte.

Valget ligger i hendene på tingdelegatene!

Poenget er at enhver stemmeberettiget danner seg et inntrykk av de ulike kandidatene som følge av egne vurderinger og oppfatninger av de enkelte, men også basert på det totale situasjonsbildet og hvordan kandidatene fremstår, fremstilles av andre, i pressen og gjennom andre kanaler.  

Til syvende og sist er valget av idrettens høyeste tillitsvalgte lagt i hendene på tingdelegatene. De valgte, på et selvstendig grunnlag, å gi sin stemme til meg. Den tilliten skal jeg forvalte til beste for norsk idrett og vår medlemsorganisasjon i årene som kommer. Og det er slett ingen splittet idrettsbevegelse jeg har kommet til, slik Dagbladets kommentator forsøker å fremstille den. Jeg opplever at norsk idrett er godt samlet om felles vedtatte ambisjoner. I tillegg er jeg imponert over og glad for den raushet og åpenhet jeg er blitt ønsket velkommen med som øverste tillitsvalgte leder i norsk idrett. 

Idrettstinget har, gjennom sine vedtak, satt en tydelig retning for det idrettspolitiske arbeidet i tiden fremover. Idrettsstyret skal forvalte ansvaret ved å definere en stø kurs og sørge for at vedtakene, gjennom god involvering i hele medlemsorganisasjonen, blir fulgt opp. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Kronikken står på trykk i Dagbladet 03.02.2020.