Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Den siste ungen må med!

Berit Kjøll_Foto Geir Owe Fredheim_612.jpg
Jeg vil at alle skal få være med likevel og oppleve deltakelse, fellesskap og glede, skriver Berit Kjøll. Foto: Geir Owe Fredheim

Når økonomi blir en barriere for deltakelse i idrett og andre fritidsaktiviteter, svikter vi som fellesskap – da svikter vi som samfunn, skriver idrettspresident Berit Kjøll i denne kronikken.

 

Jeg snakker ikke om dem som ikke kan velge privatundervisning i ballett eller fiolin, eller som ikke kan velge dyr alpin- eller ishockeysatsing.

Jeg snakker heller ikke om dem som blir inkludert i fotball, ski eller teater av foreningen selv, til tross for at det er for dyrt for familien.  Jeg vil at vi skal snakke om de barna som uansett prisnivå på fritidsaktiviteter, ikke kan være med.  Jeg vil at alle skal få være med likevel og oppleve deltakelse, fellesskap og glede.

Vi lever i ett av verdens aller beste land.  Det er fint å vokse opp i Norge.  Da blir det ekstra ille å vokse opp og føle at det ikke gjelder en selv, på grunn av familiens økonomi. Når økonomi blir en barriere for deltakelse i idrett og andre fritidsaktiviteter, svikter vi som fellesskap – da svikter vi som samfunn.

For vi vet at idrett redder liv.  Vi vet at speideren eller koret redder liv.  Det er meningsfylt å spille fotball med venner. Å kunne delta i idrett eller et annet positivt fellesskap er noe annet enn den vanskelige hverdagen og de tunge tankene. Det å kunne delta med venner og kamerater, og med positive voksne som bryr seg, er en del av det å vokse opp. Lokale lag og foreninger er viktige bidragsytere til gode lokalsamfunn og til gode oppvekstsvilkår for alle.

Ja, det blir sikkert dyrt å sørge for at alle barn får være med på en fritidsaktivitet, men ja, det er også utrolig kjipt nettopp ikke å sørge for at de får være med. Dette er partier og regjering enige igjennom Fritidserklæringen.  Likevel får ikke alle barn være med.

Ansvar for kostnadene

Det er idrettens eget ansvar å redusere kostnadene ved deltakelse så mye som mulig.  Reduserte krav til utstyr, færre kostbare treningsleire og rimeligere treningsavgifter, og større bevissthet om kostnadene i barneidretten totalt sett, må på plass.  Her må vi «rydde i eget hus».  Samtidig er det illusorisk å tro at det er gratis å drive idrettslag, men vi må evne å kunne gi et tilbud som samtidig ikke er ekskluderende for mange.

Jeg vil også trekke fram at det ofte er foreldrestyrte ambisjoner som driver kostnadene i været, men at det samtidig er foreldrene som kan bruke sine medlemskap til å påvirke prioriteringer, ordninger og til slutt kostnader i sitt eget idrettslag.

Etter min mening er det også viktig å peke på at myndighetene sitter på sin del av ansvaret for at det kan være dyrt å drive med idrett.  Hvorfor må idrettslagene «selge julenek» for å få råd til å betale leie for kommunale idrettsanlegg, slik at man kan stille gratis opp som frivillig for de folkevalgtes (og alle andres) barn?  Selvsagt burde det være gratis bruk av alle anlegg til ordinær idrettslagsvirksomhet!

Og hvorfor får skolene lov til å stenge gymsaler og idrettsanlegg på kveldstid og i ferier? Nettopp på tidspunkter der skolen lukker, er det viktig med tilbudet utenom.  Dessuten må idrettslagene som alternativ, leie dyre lokaler andre steder og med det skyve kostnadene i barneidretten ytterligere oppover.

Dette handler ikke om penger til idrett

Når vi vil at selv den siste ungen skal med, mener vi alle.  Vi mener idrettsglede for alle – ikke for noen av oss.  Det er vårt ansvar å gjøre idretten så rimelig som mulig, og myndighetenes ansvar å legge til rette så godt som mulig både gjennom å finansiere byggingen av idrettsanlegg, til dels bygge dem og i alle fall sørge for at de er gratis tilgjengelige for bruk.  Da kan norsk idrett gi gode og rimelige tilbud med kvalitet – til alle som vil.

Men for dem som uansett ikke har penger til å være med, handler dette ikke om å be om mer penger til idretten.  Det handler om en holdning til at alle skal være med, og en konkret handling som sørger for at det enkelte barn vet om, og finner ordninger som sørger for deltakelse.  Norsk idrett skal ikke ha økte tilskudd for dette. Vi vil ha ordninger som sørger for at også disse utøverne får være med uten å skyve kostnadene ved deres idrettsdeltakelse over på idrettslagene, på foreldrene og på de frivillige.

Helt konkret vil vi at det skal finnes et kontaktpunkt i hver kommune dit treneren, oppmannen, dirigenten eller andre som vet at «Ola» ikke har penger til korpstur eller klubbdrakt, kan ringe.  Og der i kommunen må det finnes en liten pott penger som gjør at «Ola» kan være med, eller kan få en klubbdrakt – uten at det vedhefter stigma, uten at det medfører byråkrati og uten at idrettslagene skal tilføres penger til dette.

Det handler om mulighet til å få være med kamerater.  Det handler om muligheten til ikke å falle utenfor og det handler om å være et samfunn som deler vår oppfatning om at vi vil skape idrettsglede for alle.

Meld meg på nyhetsbrev