Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

 

- Idretten er et levende fellesskap

OIK100_RinaMariann.jpg
Foto: Oslo kommune/Sturlason

«Idretten er et levende fellesskap. Dere er lokalmiljø, framtidsdrøm, sikkerhetsnett, noen som heier på hverandre. Dere kan bære flere enn dere sjøl. Det er derfor dere blir 100 år.» - Idrettsbyråd Rina Mariann Hansen holdt 3.mai en hilsningstale med gratulasjoner og utfordringer til Osloidretten med perspektiver som falt i svært god jord.

- Vi er godt fornøyd med det vi hører og opplever fra kommunen om dagen, kommenterer styreleder Sveinung Oftedal i Oslo Idrettskrets. – Jeg blir glad når idrettsbyråden beskriver kommunen og idrettskretsen som et lag. Et lag som vil det beste for byen, sammen. I stadig større grad opplever vi at det er slik i praksis også.

Idrettsbyråden var også tydelig i sine forventinger til idrettskretsen. - Dere har et viktig oppdrag, dere driver ikke med sport fordi det er gøy. Men fordi det er viktig å møte de neste utfordringene. Idretten er vesentlig for samholdet lokalt i byen, det er foreldre som kjenner hverandre. Det er kanskje det eneste stedet enkelte barn og unge får lov til å gå, kanskje det eneste stedet noen føler mestring. Dere skal se ungene våre, veilede dem og gi dem tro på seg sjøl, sa byråden i sin tale. – Men hun ga også idretten i Oslo noen klare utfordringer:

  • Jenter har lavere deltakelse i organisert idrett enn gutter. Hvordan kan vi øke deltakelsen?
  • Når byen vokser som den gjør må oppgavene løses på en smartere og mer effektiv måte. Hvordan kan vi få plass til mer aktivitet?
  • Hvor i byen er det hvite flekker på kartet og hvordan kan vi få i gang idrettsaktiviteter der?

- Disse utfordringene jobber vi med hver dag og vi øker innsatsen for at våre idrettslag skal bli enda flinkere til å fylle sin viktige samfunnsrolle, sier Sveinung Oftedal. – Vi har med glede notert oss idrettsbyrådens bønn om hjelp til å løse noen store utfordringer. Men bare sammen med kommunen kan vi finne de gode løsningene. Det ser vi frem til, sier Oftedal.

Her er hele talen til idrettsbyråd Rina Mariann Hansen:

Kjære Oslo Idrettskrets. På vegne av Oslo kommune: Gratulerer med 100 år. Det er jo en del. Det begynner å bli en lang linje.

Byen har levd i 1000 år. Og vi skal leve som by så lenge tankene kan begripe. I 1889 begynte Oslos politikere å kjøpe skog i Nordmarka for friluftsopplevelser. Det er det lange perspektivet. Når dere gjør jobben med å planlegge for idrettens utvikling i byen framover er dere med på det arbeidet.

Byen må ha slike perspektiv. Vi skal ha fotballtrening for småunger hver tirsdag. Og alle de andre dagene. Og ofte handler perspektivet vårt om hvordan vi skal håndtere det helt nære, det kanskje kritiske, men i hvert fall, vi har mange saker som bare må håndteres, i stort og smått.

Og livet består jo av alle disse tirsdagstreningene, dugnadstimene, gleden over å få til noe sammen med andre, og av og til den sure følelsen av selvmål, eller ting som gikk på ræva.

Jeg er veldig glad for å tale til dere på 100-årsdagen. Jeg har tenkt til å fortelle litt om Rolf Hofmo. Jeg liker veldig godt å snakke om Rolf Hofmo. Og hvor ellers, enn her sammen med dere på 100-årsfesten, kan det passe bedre å snakke om Rolf? Han fant på hele ordningen med tippemidler, og han ledet statens idrettskontor fra etter krigen og til 1965. Han var også nestleder i idrettsforbundet og varaordfører i Oslo og en hel masse andre ting. Men han hadde ett motto som er verdt å merke seg:

«Vi skal ikke bare være rævasittere i departement.»

Med det mente han at vi som driver med politikk og forvaltning må ut i felten. Vi må kjenne livet i gata, vite hva og hvem vi snakker om, og oppsøke kunnskapen der den er. Ute i bydeler, lag, foreninger, på skoler og arbeidsplasser, altså i det praktiske samfunnet. Det er dere som er trenere, frivillige, som sitter i styret også videre, som kjenner ting på kroppen og kan hjelpe oss med dette.

«Hofmo-epoken» fra 1946 til 1966 er på ett år nær identisk med Gerhardsen-epoken. Det at alle uansett sosial bakgrunn og bosted i Norge skulle ha lik rett til velferdsgodene: at idrett ble samfunnets ansvar på linje med helse, skole og kulturelle tilbud, det lå til grunn for gjenreisingen og oppbyggingen av det nye Norge.

I fjor la jeg fram Oslos første idrettsbehovsplan. En praktisk innstilling gjør forskjell. Vi trenger ikke urealistiske vyer, men å sikre «idrettslivets utfoldelse på et riktig teknisk og helsemessig grunnlag».

Idretten gir fantastiske muligheter for barn og unge. Felleskapet, samholdet, vennskapet og gleden av å være i god form.

Idrettens verdigrunnlag handler om fair play, og felleskap og glede. Disse tre er inspirerende for oss som driver med politikk. Det er en del av byens sjel.

Vi jukser ikke, vi gjør vårt beste, vi følger reglene. Vi deler gleder med hverandre og når vi møter nederlag så blir vi motivert av det også.

I Oslo bryr svært mange seg om idrett! Osloidretten hadde 262 570 medlemskap i 2015. I tillegg har bedriftsidretten rundt 70 000 medlemskap. Oppslutningen om idrett er spesielt stor i årsklassene 6-19 år. I tillegg vet vi at mange er aktive også utenfor den organiserte idretten.

Vi forteller om det. Vi legger ut bilder av oss sjøl når vi er svette på Instagram. Vi synes det er topp samvær med andre å sykle mange mil, eller gi jernet i bedriftslag. Det er noe man driver med hele livet, og noe man gjør med hele familien.

Det er en bærebjelke i folkehelsearbeidet. At vi skal leve lenge, holde oss friske, være sunne og velge langrenn og grovbrød. Fremfor mange andre ting det kan være fristende å velge.

Hvis vi spør om øyeblikk som samler nasjonen, kan vi være sikre på at mange handler om sport. Vi har heia på idrettsutøverne våre, og klemt hverandre når det ble norsk gull. Når Rekdal satte inn målet mot Brasil. Når Marit Bjørgen tar VM-gull.  Vi går og gleder oss til Vålerenga skal åpne sitt nye stadion. Selv om vi egentlig heier på noen andre.

For nå til mer nedslående fakta: Oslo har for få idrettsanlegg. Det er for få anlegg for organisert idrett, og det er for få anlegg for egenorganisert idrett. Indre by ligger spesielt tynt an. Selv om det er alle idrettslagene og innbyggerne som skaper aktiviteten, har kommunen det overordnede ansvaret for å tilby anlegg og arealer til idrettsformål. Og dette er anlegg dere i Oslo Idrettskrets har jobba for lenge. Begrunna. Avstemt lokale ønsker og behov. Prioritert.

Et mål jeg satte med og som jeg har delt med dere i Oslo Idrettskrets er at Oslo må få over 100 millioner i tippemidler.

Jeg har en nyhet til dere i dag: Vi har klart det. Fra å ha vært nest dårligst i landet er vi nå på to år blitt et av fire fylker som får over 100 millioner. Kjære Oslo Idrettskrets. Det passer bra med 100 millioner nå som dere er 100 år.

Jeg har jo en byrådssekretær som har lært meg at det ikke bare er viktig å sette seg mål, men at man også må dele dem med de andre på laget sitt. For vi er ett lag. Og vi vil det beste for byen, sammen.

Sammen skal vi legge lista høyt, og vi skal hoppe over. Jeg vet dere har høye forventninger til meg, men jeg har også høye forventinger til dere. Dere har et viktig oppdrag, dere driver ikke med sport fordi det er gøy. Men fordi det er viktig å møte de neste utfordringene. Idretten er vesentlig for samholdet lokalt i byen, det er foreldre som kjenner hverandre. Det er kanskje det eneste stedet enkelte barn og unge får lov til å gå, kanskje det eneste stedet noen føler mestring. Dere skal se ungene våre, veilede dem og gi dem tro på seg sjøl.

Hjelp meg med dette: Jenter har lavere deltakelse i organisert idrett enn gutter. Hva ønsker jentene i ditt lokalmiljø? Hvordan kan vi øke deltakelsen?

Når byen vokser som den gjør må oppgavene løses på en smartere og mer effektiv måte? Hvordan kan vi få plass til mer aktivitet?

Hvor i byen er det hvite flekker på kartet og hvordan kan vi få i gang idrettsaktiviteter der?

De planene vi iverksetter nå vil virke i lang tid. Vi må ha det lange perspektivet. Og kanskje er det lettere å se langt fram når man samtidig kan se langt tilbake.

Idretten er et levende fellesskap. Dere er lokalmiljø, framtidsdrøm, sikkerhetsnett, noen som heier på hverandre. Dere kan bære flere enn dere sjøl. Det er derfor dere blir 100 år. Det er jo bare begynnelsen.

På vegne av byen: Gratulerer og takk.