Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Kronikker fysisk aktivitet i skolen

Buskerud idrettskrets jobber for en time fysisk aktivitet i skolen hver dag. Her er linkene til artiklene denne uka i DT etterfulgt av Buskerud idrettskrets sin kronikk i sin helhet (DT 21/3/14).

17/3:  Hoppende glad barn viser vei

18/3: Vil ha 60 minutter fysisk aktivitet i skolen hver dag

19/3  Peker på foreldre - gir dem ansvaret

20/3 Deila ønsker mer fysisk aktivitet i skolen 20/3  Lærer som kan, vil og får det til

Gjennom hele den drøyt ti år lange perioden hvor vi har engasjert oss for økt fysisk aktivitet i skolen har det vært en slående kontrast mellom den sterke tverrpolitiske enigheten om at noe bør gjøres og den enda sterkere vegringen for faktisk å gjøre det. Det kan skyldes det faktum at å satse på helsen til dagens barn og unge er en langsiktig investering - en investering som ikke gir avkastning innenfor en fireårig valgsyklus. Norske barn er rett nok betydelig mindre aktive enn tidligere, men det er jo ingen akutt problemstilling. De er jo ikke syke – ennå…

Nye utfordringer fordrer nye løsninger

Fakta er at vi som nasjon i dag opplever en voldsom utfordring i møtet mellom vår materielle velstand og en rivende teknologisk utvikling, ikke minst i spill- og underholdningsindustrien. Barn og unge gjør det de alltid har gjort så sant de har fått mulighet til det; de velger den korteste veien til mest mulig moro der og da. For tretti år siden var den korteste veien minst femti meter lang. Den gikk bort til nabohuset, du måtte trykke på ringeklokka og nabogutten var stort sett villig til å bli med ut og spille ball selv om det regna. Det gikk uansett ikke noe spennende på TV og fotball var morsommere enn yatzee. I dagens virkelighet er du aldri mer enn et tastetrykk unna sansestimuli designet for å more deg. I denne verden nytter det ikke med nostalgi eller med holdningsendringer for atter en gang å se gatene fylles med barn og ungdom samlet til en runde med boksen går.

Fysisk aktivitet i skolen faller inn under det voksende fagfeltet, ”Folkehelse”, et fagfelt som etter hvert synes å romme alle samfunnets bekymringer. Et av de viktigste målene med folkehelsearbeid er å utjevne sosiale helseforskjeller. Det er i dag en voldsom polarisering i det norske folks helse, sterkt sammenfallende med inntekt og utdanningsnivå. De mest aktive barna er i dag mer aktive enn noensinne, riktignok gjennom organisert aktivitet og da fortrinnsvis gjennom idretten. Bekymringen knytter seg til de inaktive barna som er langt mindre aktive enn noen generasjon før dem.

Vi i idrettskretsen har som sagt forsøkt å bidra på folkehelseområdet. Og vi kan avsløre at vi finner det vanskelig. Folkehelsearbeid kan til en viss grad oppleves som å ville noe på vegne av andre, eksempelvis å ville at andre skal være mer aktive. Når vi tidvis har lykkes dårlig så har det ikke vært så farlig. På folkehelseområdet synes det uansett å råde en intensjonsetikk hvor det viktigste er at du engasjerer deg på vegne av noen som selv ikke evner å gjøre det. For oss i idretten står det i sterk motsetning til toppidretten hvor det råder en soleklar resultatetikk. Det er ingen som applauderer en holdningskampanje mot hjemmetap på Gamle Gress…

Disse erkjennelsene var noe av bakgrunnen for at vi tok initiativ til prosjektet ”Sunne og Aktive Liunger”, i mediene best kjent som Sylling skoles satsning på 60 minutter daglig fysisk aktivitet. Vi ønsket å bidra til resultater og bevegelse på et felt dominert av gode intensjoner. Vi ønsket å være med på å innføre det vi er overbeviste om at vil være det mest effektive enkelttiltaket for den nasjonale folkehelsen i tiden framover:

Daglig fysisk aktivitet, men først og fremst positive aktivitetsopplevelser, i den norske skolen.

Hvorfor skolen?

Det er lov å stusse over at idretten som landets største aktivitetsforening peker på en annen instans som den viktigste for å heve aktivitetsnivået til barn og ungdom. Det er en enkel forklaring på det. I skolen når vi alle. Her er de aktive og de inaktive og hit kommer de i en alder hvor frøet som skal spire og gi grunnlaget for livslang bevegelsesglede, fortsatt kan sås.

Det skal dog sies at selv om vi er overbeviste om at skolen er den beste arenaen for en intervensjon er vi ikke like overbeviste om at lærere flest er det opplagte intervensjonsverktøyet for å fremme bevegelsesglede blant barn og unge. Misforstå oss rett – det finnes mange dyktige lærere og vi er så heldige at vi har fått samarbeide med en rekke av dem, men det finnes blant lærere som i andre yrkesgrupper, mennesker som ikke selv har opplevd den store bevegelsesgleden. Og da blir det vanskelig å formidle den til andre.

Tiden for utredninger er forbi.

I løpet av de årene vi har befattet oss med temaet har vi arrangert en rekke studiereiser og knyttet kontakt med foregangsmiljøer innenlands og utenlands. I Danmark har Per Kølle vært en av våre fremste inspiratorer. Han har i flere år poengtert at det er gjort så mye forskning og fremlagt så entydige resultater på viktigheten av å styrke barns helse gjennom økt aktivitet at det nå påligger beslutningstakerne et betydelig handlingsansvar. Danskene har da også kommet oss i forkjøpet. De vedtok i fjor en reform som utvider skolehverdagen og sikrer 45 minutters daglig fysisk aktivitet for alle barn i grunnskolen.

Her til lands synes det ikke å skje noe før det er uomtvistelig bevist at fysisk aktivitet også gir en umiddelbar effekt på skoleresultatene. Det er dette vår gode kollega og samarbeidspartner, Geir Kåre Resaland ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, har fått nærmere 30 millioner for endelig å bevise ved å forske på skolene i hjemfylket.

Blant politikerne som deltok på studieturen vi arrangerte til Sogndal i fjor høst, var for øvrig Masud Gharakhani. Han synes å ha blitt overbevist om at tiden for utredninger er forbi.

Det er ikke vårt ansvar

En av de fremste utfordringene ved folkehelsearbeid er at ingen synes å ha et tydelig ansvar. Ansvaret er alles og dermed ingens. Som skoleleder blir du i dag målt på hvordan elevene dine presterer på nasjonale prøver og på om du evner å holde deg innenfor budsjettene i en presset kommuneøkonomi. Da velger de færreste å satse på elevenes fysiske fostring.

I helsevesenet har man igjen ansvar for de syke og slåss for å korte ned ventelister og behandlingstid. Ressursene som går til forebygging er i det hele tatt forsvinnende små målt mot det vi nå bruker på reparasjon.

 Dette skjer på tross av at vi ser en epidemisk utvikling av livsstilssykdommer som eksempelvis type 2 diabetes og at det parallelt har vært en eksplosjon i omfanget av psykiske lidelser, ikke minst blant barn og ungdom. Denne belastningen vil på et tidspunkt knekke det helsevesenet vi har i dag. Da hjelper det lite at det ikke var ditt ansvar. Du vil uansett måtte bidra til å betale regningen.

Vi har lenge lyttet til og hatt en viss forståelse for skolens fremste innvending mot å gi større plass til fysisk aktivitet: Skolen kan ikke overta ansvaret på alle de områdene hvor foreldre eller samfunnet for øvrig ikke strekker til.

Sterke krefter i idretten ønsker at vi skal innta samme holdning når vi blir utfordret på idrettens samfunnsansvar: Vi er en medlemsbasert aktivitetsorganisasjon som skal jobbe for å skape et best mulig aktivitetstilbud til medlemmene og det må i seg selv anerkjennes som et betydelig bidrag til folkehelsa.

Slik vi ser det har ikke samfunnet råd til at de to viktigste instansene i barn og unges oppvekst, skolen og idretten, er seg selv nok og definerer sin rolle ut i fra gårsdagens virkelighet. Stilt overfor dagens utfordringer vil vi begge måtte endre oss og vise vilje til å ta ansvar vi ikke tidligere har hatt.

Ved å skyve ansvaret over på foreldrene skyver vi bare problemet foran oss. Dagens inaktive er morgendagens foreldre. Denne negative spiralen bryter vi bare om vi klarer å skape mestring og motivasjon for aktivitet og bevegelse også hos de som i dag defineres som inaktive. Da må noen velge å ta ansvar og de må handle med engasjement og kompetanse.

Det gode eksempelet

Heldigvis kan vi peke på et idrettslag som har gjort nettopp det. Vi har de siste årene samarbeidet tett med og latt oss inspirere av Drammens Ballklubb og deres ønske om å ta et utvidet ansvar for sitt nærmiljø. Det startet med en Idrettsfritidsordning, men omfatter i dag også ungdomskvelder (UFO), idrettscamp for barn, ukentlige bidrag for 10 barnehager og ledelse av Fysak-ordningen på 5. – 7. trinn ved Øren og Bragernes skole. Under parolen ”Den du er er bra nok for oss”, ønsker de å styrke oppvekstvilkårene for alle unge på Øren, idrettsaktiv eller ei.

For oss er det spennende å se at det som startet med et brennende engasjement i et gammelt Godset-hjerte har smittet en langt yngre garde av instruktører som nå bærer mye av ansvaret for de ulike aktivitetstilbudene. Vi har gjort oss en lignende erfaring i vårt skoleprosjekt. Her har 14 avgangselever fra idrettslinja ved St. Hallvard stilt som aktivitetsledere to ganger i uka. Den påvirkningen de har på elevene i kraft av idrettskompetanse, som rollemodeller, men fremfor alt gjennom sin ennå boblende aktivitetsglede, går den jamne lærers innflytelse en høy gang.

Det siste er noe å merke seg for politikere som før eller siden vil innse at fysisk aktivitet i skolen er den viktigste investeringen for AS Norge: De beste ressursene på markedet er ikke nødvendigvis de dyreste. Idrettsungdom som ennå bærer glød nok til å tenne andre er en fornybar ressurs som kan bidra i et kretsløp i samspill mellom skolen og idretten. Sammen kan vi snu spiralen og skape flere aktive og bevegelsesglade barn og unge.

 

     

 
      

2,7 millioner til å stimulere samarbeid mellom skole og idrettslag

Det er ikke til å legge skjul på at mange av de årene vi har viet arbeidet for mer fysisk aktivitet i skolen har fortonet seg mer som en ørkenvandring enn et eventyr. Slik sett bød 2013 på belønning for lang og tro tjeneste. Et stadig tettere samarbeid med Buskerud Fylkeskommune ga uttelling i form av regionale utviklingsmidler som igjen har styrket vår skolesatsning. Og helt på tampen av året ramlet det inn 2,7 millioner kroner i prosjektmidler fra Gjensidigestiftelsen. Med disse midlene håper vi å stimulere idrettslag til nytenkning om hvordan de sammen med skolen kan gi enda flere barn og unge en trygg og aktiv oppvekst.

Det endelige målet er bærekraftige samarbeidsmodeller med det offentlige og vi imøteser positivt alle henvendelser, fra skoler, kommuner og idrettslag. Vi samarbeider gjerne med Drammensskolen!