Hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac).

Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

 

Økonomi som barriere i idretten

15-12-Roar-Bogerud-BIK-konferanse-Flå-6-1024x682.jpg

Norsk idrett har en visjon om å skape idrettsglede for alle. Derfor rammer det oss tungt når vi ser at noen blir stående utenfor og ikke får delta av økonomiske årsaker.

Roar Bogerud sitt innlegg under NIFs allmøte:

Vi erkjenner at noe av ansvaret ligger hos oss. Det finnes ting vi kan ta tak i på både lags- og forbundsnivå. Men når vi leser i Aftenposten at «Drammen har høyest barnefattigdom blant storbyene og at så mange som 17,7 prosent av barna i byen vokser opp i lavinntektsfamilier», så er ikke dette først og fremst et idrettsproblem – det er et samfunnsproblem. Og det norske samfunnet er langt bedre tjent med idretten som problemløser enn som syndebukk.

Sittende regjering sier i sin politiske plattform at et godt samfunn bygges nedenfra og det ble understreket av kulturministeren i går. Vi som er samlet her i dag representerer hjørnesteiner i dette byggverket. Det finnes knapt en bygd eller bydel uten et idrettslag. Sterke, verdistyrte idrettslag er garantisten for aktive lokalsamfunn, et sted hvor folk kjenner samhold og tilhørighet. Men slike idrettslag krever også byggesteiner - som frivillighet og dugnad. Disse ressursene har bygget idrettsanlegg, lokalmiljøer og den norske idrettsmodellen. Når den nå skal moderniseres er denne unike frivilligheten det mest verneverdige vi har, men den må ikke tas for gitt. Et eksempel fra Drammen.

Det er 10 år siden det tradisjonsrike idrettslaget, Drafn mer eller mindre kollapset. Deres nedslagsområde var på et par tiår blitt radikalt endret ved framveksten av Fjell som en innvandrerbydel og den eneste drabantbyen mellom Kristiansand og Oslo. Kollapsen kom til dels som følge av at den offentlige støtten til prestisjeprosjektet «Idretten er fargelind», ble trukket. De økonomiske og kulturelle utfordringene ble for tunge å bære og ledet til den lakoniske kommentaren om at «idretten er fargeblind, men dugnaden er hvit», fra en av klubbens ledere.

For noen år siden ble det sagt at norsk idrett er rede til å ta et større samfunnsansvar såfremt det kommer finansiering fra nye kilder. Flere steder i landet er det nå modent for en justering: Samfunnet trenger nå at idretten tar et økt samfunnsansvar og samfunnet må derfor bidra med nødvendig finansiering. Eksempelvis la byrådet i Oslo på onsdag 49 millioner kroner på bordet til forebyggende tiltak overfor unge. Noen av disse midlene vil tilfalle idretten.

Når vi i Buskerud har fokusert sterkt på samarbeid med skolen så har det i stor grad handlet om disse utfordringene. Vi i idretten når imponerende mange barn og unge, men det er ikke tilfeldig hvem som blir stående utenfor. I skolen treffer vi alle. Vi har derfor tilrettelagt for samarbeid mellom disse to instansene og de har latt seg forene i et felles mål om en trygg og aktiv oppvekst for sine barn og unge. I Drammen jobber det i dag fire unge, godt utdannede mennesker i grensesnittet mellom skolen og idretten, de er ansatt i idrettslagene, men for offentlige midler. Her møter de alle barna i bydelen og bidrar til gode aktivitetsopplevelser i hverdagen. De erfarer at det å rekruttere utsatte barn og unge til idretten både er en berikelse og en byrde, men som ansattressurser i idrettslaget bidrar de også til å styrke idrettslaget og med det styrke og verne frivilligheten.

I 2016 lanserte regjeringen Fritidserklæringen med mål om at alle barn skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet, uavhengig av familiens sosiale og økonomiske situasjon. Norsk idrett har signert erklæringen og har også vært involvert i utviklingen av Alle Med-verktøyet. Så langt har det i beste fall vært tung symbolpolitikk. Men vi håper det endrer seg nå.

Moderniseringen av norsk idrett må gi konkret støtte til idrettslag som ønsker å ta tak i disse utfordringene. La oss ta regjeringen på ordet og bidra til å bygge Norge nedenfra – bygge sunne samfunnsborgere i aktive lokalsamfunn. Det er et godt samfunnsoppdrag for norsk idrett i 2018!

ANLEGG.

Dirigenter, idrettsstyre. Gode idrettsvenner

Først og fremst, tusen takk for et meget godt saksgrunnlag og godt utgangspunkt for en diskusjon om en ny anleggspolitikk. Vi har hatt en god prosess på dette saksgrunnlaget i Buskerud, det har virkelig engasjert anleggs-sluskene i fylket.

Som både Tom og kulturministeren sa under sine innledninger i går; Det er mer penger i norsk idrett enn noen gang, men selv om vi får mer penger, så vokser etterslepet på anlegg.

-Hvis målet skal være at det utvikles en anleggsportefølje som bidrar til at all aktivitet kan gjennomføres og at idrettslagenes kostnader ved bruk av idrettsanlegg skal reduseres, i beste fall fjernes og hvis målet må være å gjøre idrettsanlegget til den mest sentrale møteplassen i et «aktivt lokalsamfunn» -ja, da må vi ta noen prioriteringer og sørge for noen endringer.

Vi trenger en anleggspolitikk som matcher visjonen om «idrettsglede for alle», vi trenger en anleggspolitikk som bygger opp under mottoet «anlegg skaper aktivitet» og ikke minst en anleggspolitikk som gir alle våre 11500 idrettslagene anlegg nok.

Vi trenger en anleggspolitikk som styrker den enkelte kommunes mulighet for å bygge anlegg, men vi trenger også en anleggspolitikk som gir idrettslag muligheten til å brette opp ermene selv og gjennomføre den anleggsbyggingen som de så gjerne så at kommunen tok.   Så ja, vi ønsker en politikk som stimulerer kommunene til å bygge anlegg, men vi må så lenge det ikke er penger nok i potten, sørge for at det fortsatt er mulig for initiativ nedenifra.

Som tidligere rektor på en barne- og ungdomsskole med fysisk aktivitet 1 time hver dag så har jeg et ønske om at alle anlegg bygges på skoleområdene, både ordinære anlegg og nærmiljøanlegg. Da kan anleggene bli brukt i skoletida i organisert aktivitet, i skoletida i uorganisert, etter skoletid i organisert aktivitet og etter skoletid i uorganisert aktivitet. Ved at anleggene legges ved offentlige skolene sikres også godt kommunalt vedlikehold og sikre anlegg. Og vi må ikke glemme at fremtidens anleggspolitikk må ta opp i seg Stortingsvedtaket om en time fysisk aktivitet hver dag på norske skoler Og, selvsagt det må være gratis og selvsagt uten at en vaktmester eller rigide kommunale retningslinjer hindre god utnyttelse. Som en følge av skolens økte behov så må pengene til å bygge gode anlegg finansieres også over andre budsjett enn idrettsmidler. Vi vil i denne sammenheng vise til det banebrytende arbeid som skjer i Drammen kommune hvor kommunen i 2015 innførte en time fysisk aktivitet hver dag, hvor det nå er utviklet et spennende samarbeid mellom skolene og idrettslagene som jeg nevnte i mitt tidligere innlegg og hvor samarbeidet ikke minst er forankret i «Drammensskolenes kvalitetsplan for 2016-2020.

Vi ønsker at svømmeanlegg tas ut av spillemiddelpotten og løftes over på statsbudsjettet med begrunnelse at anleggene er svært dyre og brukes i meget stor grad av andre enn idretten. Kanskje bare 10-15% av idretten?

Vi mener at Interkommunale anlegg fortsatt må prioriteres og stimuleres med økt andel spillemidler. Begrunnelsen er at noen anleggstyper skal dekke en større geografisk enhet enn kun en kommune, spesielt vil dette gjelde i distriktene. Vi kan her vise til alle de 6 kommunene i Hallingdal i Buskerud som nå har laget en felles anleggsplan hvor dette perspektivet er gjennomført. I vårt område så har ordningen vært viktig for kunstisanlegget på Konnerud og jeg tror ikke Badet i Hole, ei heller kunstisen på Jevnaker eller den flotte Hønefoss Arena ville blitt bygd uten ordningen.

Det er nødvendig med anleggskompetanse i kommunene, gjerne at dette lovpålegges. Det er i tillegg behov for lokal eller regional anleggskompetanse, som kan bistå og utfordre kommunene når det gjelder anlegg. Det er fristende å sitere en byggeleder som bygde kortreist hall på Numedal Folkehøgskole til ca 15 millioner kroner. Han at kostnadene for idrettshaller og andre anlegg er 1/3 arbeid, 1/3 materialer og 1/3 unødvendig surr og rot. Vår tabloide mening er at det sløses altfor mye med penger i det offentlige i bygging av idrettsanlegg. Det må derfor være en viktig idrettspolitisk oppgave å redusere kostnadsnivået, en problemstilling som er meget kompleks, men vesentlig å gjøre noe med. Dvs at det er behov for lokal anleggskompetanse i dagens idrettsråd eventuelt i regionale anleggsressurser i regionale idrettsråd. Om idrettsrådene eller idrettskretsene eller særforbundene skal bestå som i dagens ordning får moderniseringen av norsk idrett finne ut av. Men uansett organisering må den lokale kompetansen styrkes for å få til enda bedre samarbeid med kommunene om anleggsutvikling. Dette bør som nevnt lovfestes. Vi snakker pr nå om å skaffe finansiering til ca 80% av anleggskostnaden og finne løsninger for sambruk med skole/kommunen.

Bygging av nærmiljøanlegg er vi noe uenige om prioriteringen av. Noen ønsker en liten nedskalering, andre mener at nærmiljoanlegg må nedprioriteres i disse dager hvor anlegg til egenorganisert aktivitet er mer populært enn noensinne. I årets spillemiddeltildeling i Buskerud utgjør tildelingen til nærmiljøanlegg i underkant av 7% av total tildeling, så det er ikke den største potten.

  • Det jeg vil dere skal huske;
    • Bygg ordinære anlegg og nærmiljøanlegg ved skolene. Sørg for at det ikke bare er skolens folk som setter premissene for anleggene
    • Det må bli bedre anleggskompetanse på alle ledd og et eller flere nivå lokalt og/eller regionalt
    • Idrettsorganisasjonen må sette idrettsrådene i stand til å jobbe for at idrettsanlegg og gymsaler er tilgjengelig for idretten på helårsbasis og at det er gratis anleggsleie for barn og unge og idrettsrådene må settes istand til å kunne jobbe aktivt for en bedret anleggspolitikk.

Tilslutt takk til idrettstyret for at dere setter fremtidens anleggspolitikk på dagsordenen og lykke til for oss alle med den viktigste jobben for alle de 11500 idrettslagene, som jeg sa i begynnelsen av innlegget, «anlegg skaper aktivitet».