«Noen ganger virker det som om barneidretten kun eksisterer for at vi en gang i fremtiden skal få fram landslagsspillere eller olympiske mestere»
Vi må ha altfor mange synske i landet vårt. Vis meg den som kan vite hvem av dagens 10, 11 eller 12-åringer som kommer til å bli olympiske mestere?
Å drive topping og selektering fordrer at man identifiserer at noen utøvere på nåværende tidspunkt har bedre ferdigheter enn andre. Om man går inn i de store idrettene og ser på aldersbestemte landslag finner man et markant fellestrekk hos «talentene». Nesten alle er født første halvår, flest første kvartal. «Talentene» har dermed har kommet lengst i fysisk og motorisk utvikling på sitt årskull. Når man da setter disse sammen i en gruppe, gis de ofte mer trening, får de beste trenerne og får mest oppmerksomhet og spilletid. Dermed bidrar man til å forsterke forskjellene i nivå, samtidig som man avskriver dem som ikke anses som talentfulle. Har norsk idrett råd til å «kaste bort» halvparten av årskullene fordi modningen hos dem kommer seinere? Vi vet at det fysiske fortrinnet jevner seg ut når barna blir ungdommer.
«Gi barn variert bevegelseserfaring og masse idrettsglede som grunnlag for fordypning i én idrett når de skal velge»
Tidlig spesialisering er et begrep som ofte blir misforstått som en motorvei til toppidretten. Ser vi til Olympiatoppens anbefalinger for hva som gjør de beste best, er ikke spesialisering svaret, men variasjon og fordypning nøkkelbegreper. Riktignok finnes det idretter hvor tekniske mønstre krever at du terper mye på de samme tingene og det er helt ok. Samtidig vet vi at de beste utøverne vi har i dag, har drevet med flere idretter langt opp i ungdomsårene. Et av de viktigste argumentene for allsidighet og variasjon er likevel at det gir barna en mulighet til å finne sin favorittidrett, det gir dem variert bevegelseserfaring, og det reduserer sjansen for skader og at barna går lei og slutter tidlig.
Vi kommer mye lengre både i bredden, og senere i toppen, ved å utvikle potensialet hos alle barn på deres nivå, fremfor alt for tidlig å lete etter de beste. De norske toppidrettsprestasjonene siden bestemmelsene ble innført på slutten av 80-tallet, sett i sammenheng med økningen i antall barn som driver idrett, viser at det er fullt mulig – kanskje ønskelig? – å drive idrett med norsk idretts perspektiv på barneidrett.
«Norsk barneidrett er et verdivalg. Den setter hensynet til barnet aller først»