Som idrettspresident har jeg som norsk gjest under IOC-sesjonen i Rio fått et nært innblikk i hvordan saken debatteres på høyeste hold på den internasjonale arenaen. WADAs klare råd til IOC har vært å utestenge alle russiske utøvere fra OL og Paralympics i Rio, og å la varsleren Julia Stepanova få delta i OL. Det var det også enighet om i Det Internasjonale Friidrettsforbundet (IAAF). Å suspendere den russiske olympiske komiteen hadde sendt et klart signal til alle de nasjoner og utøvere som driver med organisert og planlagt juks. Og en åpen støtte til, og tydelig beskyttelse av, varslere som Stepanova vil gjøre det lettere for flere å stå frem med slike historier.
Initiativ fra idretten
Fra norsk idretts side ønsker jeg nå at vi forsterker dialogen mellom NIF, Antidoping Norge (ADNO) og norske myndigheter med tanke på å bidra til at dopingproblematikken kommer enda høyere på den nasjonale og internasjonale idrettspolitiske agendaen, og å bidra til en konstruktiv og progressiv utvikling på området. Derfor vil jeg så snart OL er over ta initiativ til at idretten, ADNO og norske myndigheter setter seg ned og utarbeider en sterkere posisjon på området.
Norsk standpunkt
Noen vil sikkert hevde at Norge ikke vil kunne utgjøre noen forskjell på den internasjonale arenaen i dette spørsmålet. Det mener jeg er både feil og defensivt. Norge er en respektert idrettsnasjon – både fordi vi oppnår gode resultater og fordi vi over mange år har vært en offensiv bidragsyter i kampen for de rene utøverne. ADNO sitter på kunnskap i verdensklasse på antidopingfeltet, og er en betrodd partner for WADA internasjonalt. NIF har, sammen med ADNO, vært en forkjemper for strengere straffer for dopingtatte utøvere. Gjennom blant annet å signere UNESCO-konvensjonen mot doping og gjennom å kriminalisere bruken av doping, har norske myndigheter tatt et tydelig standpunkt i kampen mot doping i idretten. Og jeg er glad for at både Kulturminister Linda Hofstad Helleland og ADNOs ledelse har gitt tydelig beskjed om at organisert juks bør føre til strengere straffer for utøvere så vel som organisasjoner. Alt dette danner et solid grunnlag for å presentere en tydelig norsk posisjon i tiden som kommer i spørsmålet om hvordan det internasjonale antidopingarbeidet bør styrkes og utvikles.
Felles posisjon på WADA-kongressen
NIF og alle våre 54 særforbund har en klar og utvetydig forpliktelse i å være offensive på vegne av norsk idrett i dette spørsmålet. Norsk idrett må samles om en felles posisjon inn mot den bebudede ekstraordinære WADA-kongressen neste år. Vi må aktivt følge opp handlingsplanen for norsk idrett mot doping. Vi må sikre at norske representanter i internasjonale særforbund gjør et aktivt pådriverarbeid innenfor sine idretter. Og vi må jobbe gjennom relevante internasjonale kanaler, som EU-systemet og det nordiske idrettsledersamarbeidet, for å påvirke til en progressiv og effektiv utvikling av hele det internasjonale antidopingarbeidet.
Og vi må tørre å si fra, selv om våre standpunkter vil kunne provosere og kanskje også gjøre oss upopulære i noen internasjonale kretser. Slik IAAF og Sebastian Coe nå har gjort. Antidopingarbeidet er ingen popularitetskonkurranse.
Sammen med våre gode partnere i ADNO og Kulturdepartementet har vi et ansvar, på hver våre ansvarsområder og i samarbeid, for å være i første rekke når disse spørsmålene nå skal debatteres internasjonalt. Norske myndigheter kan gjøre en jobb inn mot store internasjonale aktører som FN/UNESCO og EU. ADNO må fortsette å stille sine ressurser til rådighet på den internasjonale arenaen og i særlig grad overfor WADA. Vi i idretten må jobbe gjennom våre kanaler i IOC, EOC, internasjonale særforbund og komiteer. Sammen må vi utmeisle en tydelig norsk posisjon som ikke etterlater tvil om at Norge og norsk idrett fortsatt skal kjempe for et internasjonalt antidopingsystem som preges av strenge og rettferdige straffer, utøvernes rettssikkerhet og som tilføres de nødvendige ressursene som må til for å komme dopingproblemet til livs. Jeg vil trekke veksler på det gode samarbeidet vi har med våre Nordiske idrettsorganisasjoner, og ta initiativ til å etablere et nordisk fellesskap som aktivt arbeider internasjonalt for å intensivere antidopingarbeidet.
Jeg mener et utgangspunkt fra Norges side i dette arbeidet bør være å:
• Utvide strafferammen for alvorlige dopingdommer fra fire til åtte års utestengelse fra OL og Paralympics
• Sikre et uavhengig kontrollorgan med anerkjent mandat og myndighet uten bindinger til andre idrettsorganer
• Etablere et program som sikrer at fremtidige varslere får beskyttelse og støtte
• Styrke granskingen av OL og Paralympics i Sotsji, og sørge for at eventuelle brudd på antidopingbestemmelsene blir straffet
• Fortsette ettertestingen av tidligere dopingprøver fra OL 10 år tilbake i tid, med tydelige og udiskutable konsekvenser
Dette er ikke bare en jobb vi skylder våre toppidrettsutøvere som konkurrerer på den internasjonale idrettsarenaen. Dette er også en jobb vi skylder alle våre én og en halv millioner medlemmer, våre 12000 idrettslag og alle de som daglig gjør en frivillig innsats i norsk idrett.