Jeg ser utover den verdensberømte Copacabana Beach. Solen har varmet lenge selv om det er vinter. Temperaturmåleren vil i dag klatre over 30 grader. Det er første gang siden jeg kom hit mandag morgen til Rio de Janeiro at det er vindstille. Havet ligge stille. Rett utenfor mitt vindu - ja kun 20 meter fra her jeg sitter og skriver til dere - kommer morgendagens landeveisløp på sykkel til å passere mange ganger, og målgangen er her. Gid om nordmenn er med i sluttfeltet mot mål og lager liv, røre, spenning og virkelighetsflukt.
Edvald Boasson Hagen fra dalføret som bringer skiglade nordmenn opp fra Lillehammer til Gausdal, Skeikampen og innover Peer Gynt vegen, og hvor det er snø 6 måneder i året, kan skape en ny Peer Gynt historie i norsk idrettsliv i morgen. Intet ville i så tilfelle være hyggeligere. Edvald Boasson Hagen representerer urkjernen i Den norske idrettsmodellen. Fra et idrettslag i utkanten av en liten by. Kjenner sin posisjon som idrettsforbilde. Har dratt ut i verden for å realisere sin drøm i en verdensidrett, som sykkel er. Vet hva trening og konkurranser på toppnivå ér. Og Edvald Boasson Hagen vet bedre enn noen andre hvor han kommer fra. Nært Bjørnstjerne Bjørnson sin hjemplass i overgangen mellom Lillehammer og Gausdal kommune. Edvald er fra Rudsbygd, og klubben han vokste opp i heter Rudsbygd I.L.
Kan en gutt fra dette fantastiske vinterlandskapet erobre Copacabana Beach i Rio de Janeiro i morgen?
Kan norske syklister - fra det kalde vikinglandet langt der oppe mot nordpolen - skape et norsk karneval her i sanddynene på den sørlige halvkule i morgen? Dette er alltid toppidrettens grunnleggende spørsmål; å realisere de sterkeste drømmene om å bli best. Være først over målstreken. Er det mulig? Ja - det er mulig. Det har nordmenn fra liknende plasser vist så mange ganger før.
Den største av dem alle er kanskje Vebjørn Rodal fra Berkåk. Han gjorde det på 800 m løp under OL i Atlanta i 1996. For 20 år siden. Han er en idrettens Peer Gynt eller en idrettens Askeladden.
Og de vil på ny dukke opp i fremtiden. Det store spørsmålet her er om noen av våre 64 utøvere i den norske troppen vil oppleve å få sin store drøm realisert nettopp her i denne verdensbyen Rio de Janeiro, hvor det bor ca. 9 millioner mennesker. Klarer håndballkvinnene å vinne sitt tredje OL-gull på rad. I så tilfelle vil det være en av norsk idrettshistories aller største bragder. Eller vil vår unge svømmer fra Lørenskog, Henrik Christiansen, nå en finaleplass allerede i morgen på 400 m fri.
I idretten vet vi først svaret når målstreken er passert. Det er det fine. Mange kan spå og tippe. Mange kan drømme. Men prestasjonen er å lese på resultatlisten. Derfor lever vi oss inn i dette med den største lidenskap. Sluttresultatet vil alltid være ukjent når alle står på en startstrek samtidig. Et sommer-OL og paralympisk har så uendelig mange slike øyeblikks opplevelser av spenning og forventninger av så mange mennesker over hele verden.
10 500 utøvere fra 206 land deltar i dette OL. Det er 70 000 frivillige (du leste riktig; syttitusen frivillige). Det brasilianske folket er stolte og de smiler overalt. De er stolte over å vise frem sitt vakre land. Sin storslåtte natur. De fattige og de rike lever sammen på stranden. Familiene bor på stranden fra soloppgang til midnatt. Det er et folk som er ute. Det er et folk som trener masse. Det er en nasjon som er blant de beste i verden i idrett. Og de vet å lage fest her i Brasil.
Gjestfriheten er gigantisk stor her. Brasilianerne lever på sin måte - og de er mye bedre i idrett enn de fleste andre i vår verden inklusive oss selv.
De har verdens femte største økonomi. De er særskilt gode i lagidretter. Brasilianerne er tross de høye kriminalitetsratene et meget vennligsinnet folk med mye brusende portugisisk blod i årene. Og de er særdeles god i lagspill. Det betyr i praksis at de tar vare på hverandre og bygger hverandre.
Det er nå noen få timer til åpningsseremonien av det første OL i historien som arrangeres i Sør-Amerika. Åpningsseremonien er på Maracanã stadion. Et stadion som samlet over 200 000 tilskuere når Brasil gikk på sitt mest ydmykende tap i idrettshistorien. I VM-finalen på hjemmebane i 1950 tapte Brasil 2 - 1 for Uruguay nettopp her. Hele Brasil har fortsatt traume for dette tapet. Så sterk er idretten i Brasil at de snakker ikke menneskelige tap i ulike verdenskriger, som vi i Europa gjør. Brasilianerne lider mest når de taper i fotball, volleyball og basketball.
I 1991 erobret den norske pop-gruppen A-ha nettopp Maracanã stadion. A-ha er super populære i Brasil. Og de spilte da den gang for 198 000 tilskuere på dette legendariske fotballstadion. A-ha har hatt mange konserter i Brasil. Kanskje det er den store overraskelsen i kveld; at A-ha spiller under åpningsseremonien. Det ville slå alle drømmer og fantasier for oss nordmenn.
Vi skal aldri slutte å drømme. I idrett, kunst, musikk og i livet er drømmen en sterkere drivkraft enn målet i seg selv. Glem aldri dette, kjære venner, når idrettens indre drivkraft skal formidles til de kommende idrettsgenerasjoner hjemme i Norge.
OL og Paralympics i Rio de Janeiro will be the best Games ever. Believe me! Og akkurat nå passerer OL-fakkelen over Copacabana Beach til jubel av 10-tusener av mennesker og til fengende Samba-rytmer. The Games are here in Brazil.
God helg Norge!
PS! OL-Sykkelløpet her i morgen ville være som om 5-mila i Holmenkollen skulle gå på Aker Brygge og Tjuvholmen og forsvinne opp i Slottsparken gjennom Frognerparken - og ned igjen Bogstadveien - gjennom Karl Johansgt. med mål på taket av Operahuset. Tenk litt på det når dere benker dere foran TV-skjermene i morgen på en lørdagskveld.
Sportslige hilsener
Inge Andersen