- Se vårt forslag til vedtak på Idrettstinget 2019
Idrettsutøvere som doper seg for å prestere, tjener penger på prestasjonen de har jukset seg til. Det gjør også de som hjelper til. Det er sponsorpenger, premiepenger, reklameinntekter og mer som de ikke er berettiget til. Det innebærer å ta fra andre utøvere og deres organisasjonsledd en rettmessig mulighet til de samme pengene. Doping er reelt sett å stjele.
I dag er idrettens ris bak speilet kun en risiko for å bli utestengt fra idretten for den som doper seg. Det er ikke godt nok.
Å gå til topps i idrett handler – dessverre - ikke bare om idrettsglede og medaljer, men også om store penger. Desto større den økonomiske gevinsten er ved å vinne med uærlige metoder jo større er sjansen for at noen lar seg friste.
I dag kan det være svært lønnsomt å investere i doping for å vinne i idrett. Den økonomiske gevinsten kan være enorm. Da er det svært problematisk at utøveren og dets medvirkende kun straffes for bruken av doping og ikke for det økonomiske utbyttet.
Det er neppe mange utøvere som har økonomisk gevinst som motivasjon for sin idrett, men deres bakmenn, støttespillere og organisasjonsledd kan definitivt ha det. Derfor er det naivt å tro at kun straffer for bruk av doping har den nødvendige avskrekkende effekt der hvor pengene er store nok.
Hvorfor er ikke dagens lovverk tilstrekkelig?
Slik Oslo Idrettskrets forstår den alminnelige lovgivningen – i Norge og i utlandet – er definisjon av bedrageri utformet med utgangspunkt i at bedragerispørsmål handler om forhold mellom en part som har mottatt penger og en part som har betalt penger. Bedragerisaker ender gjerne som en diskusjon om en part er blitt «lurt» eller har lidd et økonomisk tap.
Kjente og mye omtalte dopingsaker der det økonomiske bedrageriet er trukket for retten illustrerer dette tydelig.
Saken om Lance Armstrong er nærmest å vise til: Armstrong ble etterforsket for bedragerier mot den amerikanske stat – via US Postal Services – og senere saksøkt med krav om erstatning. Saken ble forlikt da det ganske enkelt ble påpekt at US Postal Services hadde tjent på samarbeidet med Armstrong. Armstrong hadde skapt større verdier for US Postal Services enn de hadde utbetalt til Armstrong. Armstrong sitter vel igjen med godt over en halv milliard kroner som fortjeneste på sin «vellykkede dopingkarriere».
Her blir altså bedrageriet knyttet til forhold mellom de som deler utbyttet. Den juridiske vurderingen tar ikke hensyn til det egentlige problemet, nemlig at den egentlige kilden til det økonomiske utbyttet – idretten og det alminnelige publikum – er bedratt. Lovgivningen tar ikke hensyn til det.
Et annet eksempel: påtaleansvarlig i saken mot Jan Ullrich forklarte henleggelsen av etterforskningen om bedrageri mot Ullrich med at etterforskningen tydet på at «alle hadde visst». Og når alle vet er ingen bedratt.
Det økonomiske bedrageriet ble altså lovlig fordi den som utbetalte pengene til utøveren hadde kunnskap om – og medvirket til – jukset, og selv tjente penger på det.
På en konferanse om antidoping i Oslo i juni 2018 holdt Hans Christian Koss, som til daglig jobber som førstestatsadvokat i Økokrim, et innlegg der han bekrefter svakheter i dagens lovgivning: - For å behandle bedrageriet i dopingsaker som økonomisk kriminalitet, trenger vi et riktigere sett med regler formet etter de særegne egenskaper ved dopingkriminaliteten.
Rettspraksis i dag er altså at doperen og dens medvirkende sitter igjen med pengene. Kjeltringene vinner.
Sånn vil vi ikke ha det
Vi vil at kjeltringer skal fratas sitt utbytte og bli sendt i fengsel om saken er alvorlig nok.
Enhver krone en doper har fått, er mottatt under forutsetningen å være ren. Når forutsetningen svikter er betalingen uberettiget, og bør bli ulovlig.
- Det alene bør kvalifisere til bedrageri etter norsk lov.
En dopers økonomiske utbytte er oppnådd på bekostning av ærlige deltagere og dets organisasjonsledd. Det har frarøvet noen en rett til en rettferdig idrett og skadet idrettens anseelse. Det bør også kvalifisere til bedrageri etter norsk lov. I dag er det ikke slik.
Idretten og samfunnet trenger lovgivning og regelverk som rettsliggjør særtrekkene i denne type økonomiske misligheter.
Bedrageri i dopingsaker må bli behandlet som annen økonomisk kriminalitet, men det krever at det etableres regler tilpasset denne form for økonomiske misligheter. Slik man finner innenfor andre områder av økonomisk kriminalitet, som f.eks. korrupsjon og innsidehandel. Dette vil åpne for bruk av politimetoder som gir en reell mulighet for å få etterforsket og avklart begrunnede og alvorlige mistanker, med dertil påfølgende straffeforfølgelse. Og det må gjelde alle involverte: utøvere, trenere, legere, ledere, organisasjonsledd og andre som måtte være involvert i bedrageriet.
Lovgivningen må innrettes mot doping brukt i prestasjonsfremmende og berikende hensikt, der bedrageriet er et faktum. I en rekke kjente norske dopingsaker de siste årene der overtredelsen verken har vært forsettlig eller gjort for ulovlig å manipulere kroppen til å prestere bedre vil ikke bedrageri være aktuell tiltale.
Er dette et problem for norsk idrett?
Vi i Oslo Idrettskrets, som mange andre, har stor tillit til den norske idrettsbevegelsen. Men tillit anses som den økonomiske kriminalitets beste følgesvenn. Det er ingen steder det er lettere å jukse og bedra, enn der hvor ingen tror slikt kan skje. Et vanlig fellestrekk blant hvitsnippforbrytere er nettopp at domfelte nøt stor tillit og misbrukte denne.
Idretten er også en arena for mennesker med store pengeinteresser. Rundt idrettsmiljøer, små og store, finnes velorganiserte grupper med ressurser og kompetanse til å lure idrettens egne kontrollsystemer og som ikke lar seg skremme av idrettens sanksjonsmuligheter. Utøvere og ledere vil bli utsatt for uønsket påvirkning og fristelser. Vi må forvente at konsekvensene av dagens lovverk er at økonomisk kriminalitet som bedragerier, bestikkelser og korrupsjon knyttet til doping vil finne sted.
Norsk idrett må derfor gjøre alt de kan for at samfunnet gis virkemidler og sanksjonsmuligheter mot økonomisk kriminalitet som kan være ødeleggende for utøvere og idrettsorganisasjonen. Oslo Idrettskrets mener dette kan være banebrytende grep i kampen mot doping.
For å sitere Jim Walden, advokat for Dr Rodchenkov: "We could have a real change, if people think they could actually go to prison for this".
Hvorfor er det viktig at idretten tar dette initiativet?
Idretten må erkjenne sin utilstrekkelighet og be om myndighetens hjelp og - tross ønsket om å ordne i eget hus - innse at idrettens virkemidler er utilstrekkelig og at dette også er et samfunnsproblem.
Norsk idrett har lenge vært tydelige på at Norge skal være et foregangsland i kampen mot doping internasjonalt. Da må vi jobbe for at Norge også blir ledende i rettslig håndtering av bedrageri knyttet til doping.
Vi er ikke alene om dette i verden. I USA foreligger allerede et lovforslag til kongressen – kjent som Rodchenkov Anti-Doping Act - som omhandler mye av det samme.
Oslo Idrettskrets har derfor sendt et forslag til Idrettstinget i mai der vi ber om tilslutning til et vedtak om at «Idrettsstyret skal arbeide for at norsk lovgivning kriminaliserer den økonomiske gevinsten ved doping».
Vi er glade for at Antidoping Norge er enige i våre problemstillinger og uttrykker støtte til forslaget.