Foto: Øyvind Godø
Foto: Øyvind Godø

Bare menn ble spurt. Gro Hammerseng-Edin reagerer: - Trist

Gro Hammerseng-Edin brenner for at norsk idrett skal bli mer likestilt og kjønnsbalansert. Men da hun meldte seg frivillig for å bli fotballtrener for sine sønner og selv bidra til å gjøre noe med skjevfordelingen mellom kjønnene, ble hun forbauset over svaret hun fikk.

- Norsk idrett er ikke likestilt, sier Gro Hammerseng-Edin i anledning kjønnsbalanse-prosjektet til Innlandet idrettskrets.

FAKTA: Innlandet idrettskrets’ ferske gjennomgang fra 2023 viser at bare 28 prosent av lederposisjoner i idretten innehas av kvinner. Enda verre er kjønnsfordelingen på trenersiden, hvor bare 14 prosent er kvinner (siste oppdaterte tall fra 2018). Av Innlandet idrettskrets’ 688 idrettslag er det 97 av klubbene som har 0 prosent kvinneandel i styret. Ytterligere 106 klubber har bare én kvinne i styret.

I den forbindelse har vi intervjuet en rekke idrettsprofiler med viktige budskap innenfor tematikken.

I dag: Gro Hammerseng-Edin, en av norsk idrettshistories råeste utøvere. 

Hennes erfaringer, avsløringer, refleksjoner og viktige appell i denne saken, bør du definitivt få med deg.

43-åringen fra Gjøvik var landslagskaptein for de suksessfulle norske håndballkvinnene i en årrekke og ble kåret til verdens beste håndballspiller i 2007. Hammerseng-Edin scoret 631 landslagsmål på 167 kamper for Norge og vant alt som var mulig å vinne, deriblant OL, VM, EM og Champions League.

Hun har også blitt kåret til årets forbilde i Norge og har de siste årene blant annet engasjert seg stort i hva det er som gjør at norsk idrett ikke er enda mer likestilt. De siste årene har hun selv tatt ansvar for mer kjønnsbalanse på trener- og ledersiden i form av å være landslagstrener for U-landslaget (LK06/07-jentene) sammen med Ane Mällberg.

Overraskende beskjed

Men:

Til tross for en helt enestående CV fra idretten – samt fersk trenererfaring fra aldersbestemte håndballandslag og at hun er kjent for å være en fremragende lagspiller med forbilledlige relasjonelle egenskaper - har hun ikke vært ønsket som trener for sine unge egne sønner i deres fotballklubb.

Det forteller håndballegenden i dette intervjuet, med hensikt om å illustrere hvor tidlig problemet og ubalansen mellom kjønnene starter i norsk idrett.

- Jeg meldte meg og sa at jeg kunne bli fotballtrener for min eldste sønn, da han var 6 år. Men da fikk jeg tilbakemelding om at de ønsket hovedsakelig trenere med fotballbakgrunn. Det fikk meg til å reflektere litt over tingenes tilstand, forteller Gro Hammerseng-Edin til Innlandet idrettskrets.

- Jeg tenkte: «Okei, hvor mange kvinnelige trenere er det i denne klubben?» Det er ikke mange. Jeg tenker at som leder bør man ha mangfoldsperspektivet med seg. Da kan det være en god ide å være nysgjerrig og åpen når kvinner melder seg, når vi vet hvor skjevfordelt det er og forskningen som viser at terskelen er større for at kvinner melder seg og tar på seg trener- og lederverv.

Hun legger til:

- Det spiller ingen rolle om det er meg eller noen andre. Jeg mener at vi går glipp av gode ressurser hvis vi ikke klarerer å rekruttere flere kvinner i disse rollene. 

- Hvem blir spurt?

Nå har også hennes andre sønn begynt med fotball, men heller ikke her har Hammerseng-Edin – eller noen andre kvinner – blitt inkludert i trenerteamet til de små barna.

Gro Hammerseng-Edin forteller at noen av pappaene til guttene på laget fikk en SMS hvor de ble spurt om de kunne tenke seg å trene laget.

Hun har ikke hørt om noen mødre som fikk tilsvarende henvendelse.

- Jeg har lurt på om vi står fast i et mønster hvor mange gjør det samme som de pleier å gjøre - uten å tenke seg om? Fedrene pleier å være fotballtrenere for gutta, så derfor fortsetter man å spørre dem? Da er det ikke rart at det blir skjevfordeling. Ubalansen starter allerede her, påpeker hun.

Advarer

Håndballikonet understreker at hun ikke er noen fotballekspert, men at hun gjennom sin høymeritterte karriere som spiller – og i dag også som håndballtrener - vel kan nok om idrett, samt lagbygging og det relasjonelle, til å trene seks år gamle gutter. 

- Generelt så gleder jeg meg over at vi i samfunnet i større og større grad begynner å forstå hvor viktig det er med relasjonskompetansen som trener, mye takket være Marit Breivik og den veien hun har banet frem.

- Det bør vektlegges mer i rekrutteringsarbeidet. Jeg har også stor tro på komplementære kvaliteter i trenerteam. Det meste kan læres. Manglende erfaring bør ikke sette en stopper for at man kan være aktuell for et trenerteam. På et eller annet tidspunkt må man få sjansen til å faktisk få erfaring, hvis det overhodet skal skje en endring, minner Hammerseng-Edin om.

Foto: Øyvind Godø

Og der ligger nok litt av kjernen og hvorfor den sviktende kjønnsbalansen i norsk idrett på trener- og ledersiden fortsatt eksisterer:

Menn med erfaring velges foran kvinner som aldri får sjansen og kanskje heller aldri blir spurt. I tillegg viser forskning at kvinner må spørres en ekstra gang for å takke ja og føle at de er kompetente til oppgaven (Sisjord, Fasting & Sand, 2017), der menn i større grad tar på seg ansvar og jobber som de ikke nødvendigvis er kompetente til. I tillegg viser forskning (ref: Kunnskapsgrunnlag for Prosjekt Likestilling, Hedmark idrettskrets med samarbeidspartner) at menn i lederposisjon ofte velger andre menn som ligner på seg selv til jobbene.

Da forsterkes mønsteret og skjevfordelingen. 

- Vi har en tendens til å velge folk som er lik oss selv. Når det da er flest menn på toppen i lederverv, flest menn i trenerrollen, flest menn i styrene, da bør vi virkelig ha dette med oss i alle settinger hvor det rekrutteres nye inn. Ellers blir det et stort hinder for en bedre kjønnsbalanse i rollene. Det må vi være bevisste på i fremtiden. Jeg tror dessverre at for få mener dette er viktig, sier Hammerseng-Edin.

Sagt med andre ord: Noe må gjøres for å bryte opp i dette og sørge for at norsk idrett blir mer likestilt og kjønnsbalansert.

«Mindblowing»

Innlandet idrettskrets møter håndballikonet hjemme i Larvik.

Her forteller Hammerseng-Edin at hun etter hvert som hun har fordypet seg i dette temaet – en prosess du kan lese mer om lenger ned i artikkelen – har hun selv tatt på seg trener- og lederroller for å bidra til å gjøre noe med den skjeve statistikken.

De siste årene har hun vært landslagstrener for U-landslaget (LK06/07-jentene) sammen med Ane Mällberg, som hun skryter stort av som trenermakker.

- For tre år siden fikk jeg en telefon fra Thorir (Hergeirsson) angående denne yngre landslagstrenerjobben, samt trenerutdannelse. Da valgte jeg å takke ja til det, hovedsakelig fordi jeg brenner for dette temaet og at vi går glipp av enormt mye kompetanse hvis vi ikke får med flere kvinner, forteller Hammerseng-Edin til Innlandet idrettskrets.

- Hvorfor er det viktig at det er flere kvinner i lederroller i idretten?

- Hvis vi bare rekrutterer far 50 prosent av befolkningen, går vi glipp av mye kompetanse. Grunntanken min er at kvinner er minst like godt utdannet, kanskje til og med bedre. Det er åpenbart at vi har noe å komme med i mange sektorer, hvor kvinners kompetanse ikke blir utnyttet. I tillegg trenger vi å se synlige forbilder, slik at jenter tenker at de kan bli topptrenere, sportskommentatorer eller lignende. 

Foto: Øyvind Godø

Hun ble blant annet inspirert av NRK-serien «Heimebane».

- Det var «mindblowing» å se på. Det gjorde noe med meg og hodet mitt. Det ga et bilde av at selvfølgelig går det an med kvinnelige trenere i herrefotball, selv om vi ikke ser det rundt oss til vanlig.

- At Solveig Gulbrandsen sitter og er ekspert i herrefotball, gjør at flere jenter tenker at det er mulig for dem å bli det samme. Det er viktig at det vises at det faktisk er mulig, sier 43-åringen.

Slår alarm

Hammerseng-Edin fortsetter resonnementet om hvorfor det er viktig med flere kvinnelige trenere og ledere:

- Jeg tror at i et trenerteam er det en fordel med ulike perspektiver og mangfold, at ikke alle ligner hverandre. For å utvikle nye ideer og tanker, er det viktig med mangfoldige tanker. Jeg har tro på at det skaper utvikling. 

- Og så handler det om en maktfordeling i samfunnet vårt. Sport er en stor og kraftfull arena med mye penger, oppmerksomhet og stor påvirkningskraft. Jeg har funnet ut ganske nylig at kvinner tjener mindre enn menn i samme rolle og samme jobb. Vi tjener mindre, eier mindre, er i færre lederposisjoner, flest kvinner er minstepensjonister osv. Da understreker det at menn i stor grad sitter med makta. Jeg tenker at det er trist. Kvinner må på banen på flere arenaer. Vi må ta plass i større grad, men i enkelte tilfeller også få mulighet.

Breiviks revolusjon

Den tidligere landslagskapteinen mener også at forventningene til kjønnsrollene spiller inne i denne utfordringen.

- Menn skal være sterke, tydelige og kanskje noen ganger autoritære, mens kvinner skal være høflige, snille og omsorgsfulle i større grad, om man skal følge forventningene til kjønnsrollene. Og så prøver mange å oppfylle dette. Hvordan spiller det inn når det gjelder å ta på seg trener- og lederverv? spør Hammerseng-Edin retorisk.

- Og historisk er det vel nettopp disse «mannlige» egenskapene som «sterk, tydelig og autoritær», som fremheves mer i lederroller. Her burde vi kanskje fremheve andre lederegenskaper som «inkluderende», «kreativ», «empatisk» og «teamorientert» - ikke minst i lys av Marit Breiviks eventyrlige suksess?

- Ja, absolutt. Lederrollen kan utøves på svært mange ulike vis. Marit gikk i front for dette. Jeg har snakket en del med Marit om det og hvor vanskelig det var å utøve den lederrollen for henne i starten. Hun stilte spørsmål, involverte og utfordret spillerne. I starten fikk hun mange negative tilbakemeldinger: «Kan hun ikke nok?», lurte folk på, siden hun spurte spillerne om deres tanker. «Skal hun ikke fortelle hva vi skal gjøre?», spurte folk. Marit ble omtrent ledd av. Det var tøft for henne å stå i.

Historien viste imidlertid at Breiviks banebrytende ledermetoder ga en historisk suksess (som du kan lese mer om her: https://www.idrettsforbundet.no/idrettskrets/innlandet/nyheter/marit-breivik-om-kjonnsbalanse-og-likestilling/ )

- Takk og lov så sto hun i det og banet vei for en ny måte å trene på. Det er viktig for rekrutteringen at det er flere kvinner å speile seg i, sier håndballikonet.

- Trist

Men Hammerseng-Edin minner om at det likevel er en altfor stor overvekt av mannlige hovedtrenere også i den kvinnelige eliteserien i håndball. I herrenes eliteserie er det ingen kvinnelige hovedtrenere.

- Det er ganske trist at det ikke er mer mangfold i rollen.

Samtidig finnes det også flere lyspunkt. Et av dem er hennes trenerkollega Ane Mällberg.

- Kanskje hun blir den første kvinnelig topptreneren i herrehåndball? Hun har ambisjoner om det, og hun er dyktig nok til det. Forskning viser at menn ofte løfter opp menn, mens kvinner løfter opp både kvinner og menn. Vi kvinner må bli flinkere til å løfte hverandre opp. Og da benytter jeg muligheten til å trekke frem Ane, sier Hammerseng-Edin og smiler.

Foto: Øyvind Godø

Forlenger ikke

Samtidig avslører 43-åringen at hun ikke kommer til å forlenge jobben som landslagstrener.

- Hvorfor ikke?

- Det var en 40 prosent stilling i Håndballforbundet. Jeg har i den jobben vært cirka 90 døgn på reise i året. Det er ikke spesielt godt betalt med tanke på hva som ligger i rollen. Jeg har vært mye på jobbreiser/mesterskap i skoleferiene til mine egne unger, sier Hammerseng-Edin og fortsetter:

- Med så mange reisedøgn til relativ lav lønn, er jeg inne i en fase i livet at jeg har muligheter til andre jobber som gir meg like mye glede, krever færre reisedøgn og gir økt fleksibilitet i hverdagen. Det er en kombinasjon av reisebelastning, lønn og jobbtidspunkt (når barna mine har fri), som gjør at jeg velger ikke å forlenge denne kontrakten. Det skal sies at jeg reiser litt i annen jobb i tillegg og har tatt trenerutdanning og studert ledelse ved siden av. Det handler om totalpakken. 

Hun legger til:

- Jeg merker at jeg nok har høyere ambisjoner enn enkelte av mine mannlige kollegaer når det gjelde å kombinere familielivet og karrieren, slik at jeg ikke opplever å gå glipp av mye viktig på hjemmebane. Dette er kun min påstand. Man betaler en høy pris, slik en del av disse rollene er formet i dag. Jeg tror vi bør se på nye måter å gjøre tingene på.

- Jeg har lyst til å bidra så mye jeg kan med mine egne barn i denne korte fasen av deres liv hvor de er små. Samtidig som jeg elsker å jobbe, utvikle meg, få nye utfordringer å strekke meg etter.

Foto: Øyvind Godø

Forslag til løsning

Hammerseng-Edins valg gir et innblikk i en av utfordringene ved å tiltrekke seg flere kvinnelige trenere: altså kombinasjonen tidsbruk kvelder/helg og reisebelastning opp mot ønsket om å prioritere egen familie.

- Hvordan kan dette løses?

- Å rigge trenerrollen og teamet litt annerledes enn i dag. Hvis man skal ha en ukes samling i høstferien, bør man endre det slik at det blir mer fleksibelt, sånn at man for eksempel kunne hatt en dag eller to sammen med familien i løpet av samlingen.

Hun spør videre:

- Kan man fordele ressursene annerledes? Må alle være der til enhver tid? Man må tilby noe som man ikke har tilbudt før. Jeg forhandlet for eksempel inn dette da jeg skulle være håndballekspert i et mesterskap på tre uker, slik at jeg fikk besøk av min familie. Det er lettere å si ja om man kan få med familien en gang imellom, sier Hammerseng-Edin.

Håndball-legenden, som understreker at hun har veldig mange gode erfaringer som trener, legger til:

- Min opplevelse er at de fleste som har disse idrettslederjobbene, hovedtrenerjobbene på høyt nivå, samt sportsjournalistene/kommentatorene, «bor på jobb og lever i jobben» hele tiden. Det er ikke attraktivt for meg. Det må kunne gå an å være en tilstedeværende partner og eventuelt forelder i tillegg, for at det skal være attraktivt for meg. Jeg vil gjerne se flere synlige rollemodeller som sier at de har formet rollen slik at de også har et godt og rikt familieliv. Da snakker vi. Da får jeg mer lyst, forteller Gro Hammerseng-Edin.

- Ellers er det kanskje en nøkkel å være forberedt; kanskje «pauser» noen av oss jobbene som krever mest reising noen år på grunn av av småbarnstilværelsen. Hvordan kan man bruke kompetansen i disse årene og videreutvikle kompetansen? Hvordan sikre at de/vi ikke faller ut av bransjen? spør hun.

- Skal man tilby flere kvinner tilrettelagt trenerutdanning mens de er aktive, slik at de ikke både må jobbe i rollen og utdanne seg samtidig slik jeg gjorde? Det ble voldsomt da jeg også hadde annen jobb ved siden av og to barn å følge opp. Utdanningen krevde også reising.

Foto: Øyvind Godø

Lær av håndballen

Hammerseng-Edin roser hvordan håndballen har gått foran når det gjelder å til rette for mødre som vil tilbake på banen igjen.

- Se på norske kvinnelige landslagsspillere i håndball som blir mødre og fortsetter å spille på toppnivå også etter å ha fått barn. Håndballforbundet har gjort noen endringer for å gjøre det attraktivt og mulig å kombinere. Hva gjør vi for trenere og ledere som har barn og reiser mye? spør hun retorisk.

- Vi kommer heller ikke utenom lønn. De toppspillerne jeg kjenner som har barn og spiller utenlands i toppklubber, tjener godt. Ergo kan de kjøpe seg hjelp, og partner kan for eksempel jobbe redusert en periode. Lønn har også noe å si. 

Kontaktet av Danmarks håndballforbund

Hun understreker:

- Når det er sagt, er det vesentlig for meg å få frem at jeg som trener nå, har fått mange henvendelser til mange andre trenerjobber. Det er også flere som har tilbudt fleksibilitet i rollen. Det er veldig positivt. 

Tidligere denne måneden fikk dessuten håndballikonet fra Gjøvik en mail fra en representant fra det danske håndballforbundet, som har lagt merke til at trenerteamet til Mällberg, Hammerseng-Edin og co. har flere kvinner i teamet enn de øvrige landslagene.

- Representanten fra det danske håndballforbundet var nysgjerrig på hvordan vi har fått til det. «Hva er det dere gjør i Norge som gjør at dere klarer å få flere kvinnelige trenere med?» Det har jeg takket ja til å ta en prat med danskene om.

Tankevekker

Men til tross for den positive danske tilnærmingen til trenerteamet som Hammerseng-Edin er en del av, har norsk idrett som helhet en lang vei å gå på veien mot kjønnsbalanse.

- Er idrett laget av menn for menn?

- Jeg var på en forskningskonferanse i regi av Olympiatoppen nylig hvor det kom fram i et av foredragene at det bare er utviklet to fotballsko som er spesielt designet for kvinner. Resten er designet for menn. Bedre tilpasset utstyr forbedrer prestasjonen. Stort sett alt har vært produsert av menn til menn.

- Det ble også gitt et eksempel på at: Hvis en ung gutt pekes ut til å bli med i en satsing mot neste OL, sa svarer han ofte: «Ja, det vil jeg». Hvis det samme sies til ei jente, sier hun: «Tja, kanskje det». Så ser hun at i de fleste trener-, lederroller, sportsjournalistikkjobber, er det menn, sier 43-åringen og konkluderer:

- Ergo er det få bein å stå på i bransjen etter en kort utøverkarriere om man som jente går den retningen. Derfor vil hun ta en utdanning for å få flere bein å stå på i etterkant. Da blir det 50 prosent satsing. Hun gjør begge deler. Ergo blir ikke resultatet like godt for en gutt som satser 100 prosent. Dette er kun et eksempel, men like fullt tankevekkende.

Aha-opplevelse

Dette temaet – kampen for en mer likestilt og kjønnsbalansert idrett i Norge - har engasjert den Hammerseng-Edin i mange år.

- Idretten er et av stedene hvor det er absolutt flest menn i lederstillinger og toppstillinger. Det er et tema som har engasjert meg sterkt de siste årene, etter hvert som jeg har fått mer kunnskap om temaet. Det startet med at jeg tok en journalistikk-utdanning og skrev en oppgave om temaet. Jeg ble nysgjerrig på hvorfor det er så skjevt når det gjelder eksperter i offentlig debatt i et så likestilt land som Norge? Jeg skrev om årsaken til det og ble truffet selv av det som kom fram, forteller hun og utdyper:

- Jeg hadde takket nei til å være håndballeksperter flere ganger. Det handlet mye om at jeg ville være sikker på at jeg var god nok, hvis jeg skulle ta på meg en slik oppgave. Så handlet det også om prioritering av tid. Men etter hvert som jeg fordypet meg i dette, tenkte jeg at jeg burde si ja for å være med på å endre på den statistikken. 

Det har hun gjort både som håndballekspert, gjennom styreverv og nå som håndballtrener.

- Jeg ble forbauset da jeg ble gjort oppmerksom på at det er så skjevfordeling mellom kjønnene i norsk idrett, gjennom et seminar på Lillehammer i regi av Norges Olympiske Museum. Jeg husket at jeg bare en gang hadde blitt spurt om å bli trener. Jeg svarte den gang i utgangspunktet ikke, men kanskje på sikt. Det jeg reagerte på, er at det aldri ble fulgt opp, ikke minst i lys av forskningen som viser at kvinner må spørres oftere enn menn.

Da skrev Hammerseng-Edin en kronikk om det i TV 2. Et år senere ble hun altså kontaktet av Thorir Hergeirsson og tilbudt trenerjobben som hun har hatt siden.

Om det tyske systemet: - Sykt interessant!

Et annet område hvor det er skjevfordeling i norsk idrett, er i faktiske resultater.

I Norge vinner mennene omtrent tre ganger så mange OL-gull som kvinnene.

I Tyskland derimot er det motsatt: Der vinner kvinnene nesten tre ganger så mange OL-gull som herrene.

Det store spørsmålet er: Hvorfor er det slik?

En del av årsaken kan være som følger: Tyskland et statsstyrt system som gir idrettsutøverne en større sikkerhet hva angår økonomi, jobb, utdanning og familieframtid. I det tyske systemet blir et bredt utvalg av de beste idrettsutøverne ansatt av staten og får månedlig fastlønn, uavhengig av resultater og om skader eller sykdom ødelegger.

De samme utøverne får også garantier om jobb eller utdanning med lønn etter endt idrettskarriere. Dette gir en helt annen trygghet og sikkerhet som appellerer spesielt til kvinner, sammenlignet med i Norge hvor markedskreftene styrer det meste.

Det synes Gro Hammerseng-Edin er tankevekkende.

- Det er sykt interessant å høre. Det tror jeg 100 prosent har veldig mye å si. Jeg vil gjerne høre mer om hva de gjør i Tyskland på denne fronten. Vi vet at det er en kort karriere. I tillegg vet vi at den kan være brutt når som helst. Det er et tilleggende usikkerhetsmoment ved å gå den veien, sier hun til Innlandet idrettskrets.

- I håndballen er det få klubber som er profesjonelle, slik jeg fikk være i Larvik og i Danmark: Det gir en annen ro og trygghet. Men de fleste må jobbe ved siden av eller utdanne ved seg av. Jeg gjorde periodevis det i frykten for hva som skjer etter utøverkarrieren. Dette har blitt bedre gjennom positive løsninger, men et bedre sikkerhetsnett kan gi enda større forbedring.