"Jeg visste tidlig at jeg skulle bli idrettsutøver. Som 8-åring kom jeg hjem med den klare beskjeden til mamma om at «jeg skal enten spille fotball på landslaget, eller bli verdensmester i ju jitsu».
…Jeg visste nok vel så tidlig at jeg ikke var helt som de fleste andre. Gutter fanget ikke interessen dypere enn at det var stas å være sammen med den mest populære gutten i klassen. Jeg tenkte ikke så mye over det da, og regnet med det var på grunn av min obsession av å bli verdensmester. Det var liksom ikke helt plass til noe annet i hjertet mitt enn idretten.
I ettertid er det lettere å forstå hvorfor jeg gleda meg så mye til å se hun ene jenta på fotballtreningene, eller hvorfor hjertet løp løpsk da hun søteste jenta på KRIK-leiren tok hånda mi og sa vi var kjærester. Jeg finner også en slags forklaring nå på hvorfor jeg som 10-åring vurderte å begynne å røyke. Jeg tenkte det var en god taktikk for å henge 5 minutt på busstoppet. Med hun sykt pene læreren som luktet så innmari godt.
Jeg har vært skikkelig heldig, og kommer fra en familie der jeg har fått lov til å være meg selv. I barne- og ungdomsårene hadde jeg hatt et flust med venner, og jeg hadde innpass i alle de ulike gjengene, enten det var i kirkemiljøet, idrettsmiljøet eller i «rølpegjengen» som røykte og drakk. Jeg har alltid elsket motsetninger, ulike impulser, og i skolesammenheng har jeg alltid blitt brukt av lærere som et bindeledd.Jeg har vært trygg på meg selv, krevd og forventet aksept for mine valg, og fått det.
Tross robusthet, tok det lang tid før jeg forstod at det kunne være jeg var interessert i jenter. «Jævla homo» var ikke noe jeg verken ønsket å identifisere meg med, og ikke passet jeg inn i «homoboksen» heller. Jeg hadde langt hår, stramme klær og brukte sminke.
Jeg passet ikke inn i stereotypien, og hadde ingen rollemodeller som var som meg. I tillegg ble jeg tiltrukket av feminine jenter, så om det nå først viste seg at jeg var homo, fantes det uansett ingen interessante jenter der ute for meg.
Heldigvis har tidene endret seg, og det finnes flere flotte forbilder for dagens ungdom, som viser at man kan være, og elske, den man vil.
Jeg har aldri måtte komme ut av noe skap, men det har vært en lang prosess å forstå og akseptere følelsene mine. Samtidig «kommer jeg ut av skapet» hver gang jeg møter nye mennesker som forventer at jeg er gift med en mann. Jeg må svært ofte «forsvare» at jeg er sammen med en dame, da jeg «er alt for pen til å være homofil», eller «kanskje ikke har prøvd en ordentlig mann enda». Noen av de samme tankene møter jeg også når folk forstår at jeg driver med MMA og brasiliansk jiu jitsu; «du er alt for søt og snill for de greiene der. Det hadde jeg aldri trodd».
Jeg forstår at tanken er god, og at meningen er å gi meg et kompliment. Likevel ender jeg opp med å bli lei meg, da det vitner om at vi fortsatt har en innmari lang vei å gå. Jeg blir lei meg når jeg hører at «jævla homo» fortsatt blir brukt av elevene mine på ungdomsskolen og på idrettsbanen – selv om jeg vet at de elsker meg og ikke tenker over betydningen av ordet.
Jeg håper at mine fremtidige barn møter en enda mer åpen verden, der alle føler frihet til å være akkurat den man er, med alle sine lag og nyanser. En verden fri for skjellsord knyttet til kjønn, etnisitet og legning. En verden der man kan passe inn i flere bokser samtidig. Jeg er myk og hard. Feminin og maskulin. Tøff og redd. Med neseblod og manikyr."