Kuttene treffer idretten hardt
I budsjettet for 2026–2029 foreslås det kutt på over 21 millioner kroner i kultur og samfunnsutvikling. Blant tiltakene er å avvikle driftsavtaler med fotballklubbene (4 mill.), kutte tilskudd til lag og organisasjoner (3 mill.), redusere svømme- og anleggsdrift og fjerne skiløypekjøring og islegging. Samtidig innføres avgiftsparkering på kommunale plasser – også utenfor idrettshaller og anlegg.
Ironien er at «besparelsene» skaper nye kostnader for kommunen.
Tre grunner til at dette er feil vei å gå
1. Kostnadshopp gir frafall – særlig blant dem med minst.
Idrettsrådet i Lørenskog anslår at fotball blir ca. 2 000 kroner dyrere per barn i året, hockey 6–10 000 kroner – og frivillige trenere kan ende opp med 15–20 000 kroner i årlige parkeringsutgifter.
Forskningen er tydelig: Rambølls kunnskapssammenstilling om mangfold og inkludering i idretten viser at økonomi er den største barrieren for deltakelse. Når egenandeler øker, rammes først barn fra familier med lav inntekt. Resultatet blir frafall – og økte forskjeller.
Tenk deg en tiåring som endelig har funnet fellesskapet på håndballbanen. Foreldrene ser regningen vokse – og må si nei.
2. Avgiftsparkering straffer frivillighet.
Det er urimelig å måtte betale for å stille opp som trener eller lagleder. Frivillighet Norge er klare: Forenkling og forutsigbarhet gir mer frivillighet – nye kostnader gir mindre. Når frivillige straffes med parkeringsavgift, sier færre ja til å bidra. Resultatet blir mindre aktivitet – og færre tilbud til barna.
Er det rett av kommunen å be den frivillige pappaen betale hver gang han stiller opp som trener? Hvor lenge orker han?
3. Idretten er en investering – ikke en utgift.
En rapport fra Oslo Economics viser at idretten skaper verdier for 11,5 milliarder kroner årlig i Østfold, Akershus og Buskerud, og sysselsetter rundt 3 800 årsverk. Det er på nivå med hele overnattings- og serveringsnæringen i regionen. Frivillighetens verdi kommer i tillegg: 3,6–4,3 milliarder kroner hvert år.
For kommunen betyr idretten i tillegg bedre folkehelseøkonomi. Helsedirektoratets kalkulator viser kommunens potensielle reduksjon av helsetjenestekostnader: Hvis bare 200 innbyggere over 50 år går fra «delvis aktiv» til «aktiv», kan Lørenskog spare om lag 1,1 millioner kroner hvert år.
Dette skjer nettopp gjennom lavterskeltiltak som Stolpejakten – som budsjettforslaget legger opp til å kutte med 305 000 kroner.
Helsedirektoratets kalkulator sier at Lørenskog kommune kan spare mellom 500000 og 750000 kroner årlig dersom kun 5% av deres 2163 registrerte stolpejegerne går fra å være delvis til helt fysisk aktive.
Bidrar kutt til idretten til bedre kommuneøkonomi?
Kommunen vet egentlig alt dette
I budsjettdokumentene står det svart på hvitt at kuttene vil bety færre møteplasser og svekket forebygging. Vi vet hva det betyr: mer utenforskap, mer ensomhet, høyere kostnader senere. At idretten rammes hardt skyldes at den ikke er lovpålagt. Men er det en god nok grunn til å kutte i det som faktisk reduserer utgifter?
For den som lurer på om idretten får mye støtte fra kommune og stat: 56 prosent av det idretten koster (anlegg, drift, konkurranser m.m.) står idretten selv for. Kommunene bidrar med 24 prosent.
Ikke parker frivilligheten!
Vi ber politikerne i Lørenskog om å snu i innspurten. Stans tiltak som gjør idretten dyrere og straffer frivilligheten. Velg heller løsninger som holder anlegg åpne, senker tersklene for deltakelse og bygger fellesskap.
Det lønner seg – i deltakelse, helse, inkludering og kroner.
Å parkere frivilligheten koster dyrt
Lørenskog kommune må spare. Å starte med idretten er å spare seg til fant. Når kommunen vurderer å stenge ishallen, velte drift av kunstgress- og bordtennishall over på idrettslagene, blir regningen raskt høyere enn gevinsten – både for barn og foreldre, og for kommunen selv.