Regjeringen har gått med på å forbedre strømstøtten, gjennom at idretten nå får 90% over 70 øre og ikke noe kostnadstak. Det var en forbedring, og jeg innledet med å si at vi takker for støtten og at vi skal feire den seieren. Men samtidig så minte jeg oss alle på at vi fortsatt har noe igjen å kjempe for.
Brev fra NIF til Storting og regjeringen
En TV-debatt er et spesielt medium. Det er viktig at vi får presentere våre argumenter ansikt til ansikt og at dette dekkes slik at så mange som mulig kan se hva vi mener, og hvorfor. Det er en viktig del demokratiet. Samtidig er rammene svært stramme. Det er mye forberedelser som ligger bak de få ord en får lov til å si. Denne kronikken handler egentlig mest om mine refleksjoner rundt de forberedelsene.
Hvordan jobbet vi i idretten som team for å bringe vårt budskap frem?
Det heter at en magiker aldri skal avsløre sine tricks. Nå tenkte jeg likevel avsløre litt hvordan vi i idrettskretsen jobbet. Og hvordan vi i siste liten var nødt til å endre alle de forberedelsene. For det var litt dramatikk i forkant av debatten.
Invitasjonen til debatten kom to dager før, altså torsdag. Vi forberedte oss skikkelig på hvilke type spørsmål vi kunne få, og hvordan vi skulle legge frem våre synspunkter. Uka før hadde vi også sendt ut en spørreundersøkelse. Så vi hadde mye fakta om hvordan situasjonen var. Vi hadde også hatt kontakter med alle stortingspolitikere i våre tre benker. Noen hadde vi hatt flere kontakter med løpet av uka som var. Jeg var også på Stortinget torsdag i møte om Ishockey VM, sammen med Ishockeyforbundet. Da tok jeg selvfølgelig også opp denne saken.
Så slapp regjeringen sitt forslag sent fredag ettermiddag. Der forandret forutsetningen til debatten fullstendig. Det er naturligvis smart gjort - å forandre inngangen slik at en selv er den som sitter med mest tid til forberedelse. Sent fredagskveld var vi altså nødt til å se på hva regjeringens nye forslag betyr for idretten. Det er jo ikke gjort sånn på en –to – tre. Men det er her er jeg heldig, fordi i idretten er vi et godt team.
I Viken idrettskrets satt tilfeldigvis tre sentrale medarbeidere i bil sammen på vei hjem fra en konferanse. Kommunikasjonssjefen i Idrettsforbundet satt i bil til hytta. Alle ble satt i sving – så mye sving en kan sette folk i når de samtidig sitter i bil. Men de fikk fort analysert den nye situasjonen og gi meg verdifulle innspill og argumenter. De fikk også sendt ut spørsmål til deler av administrasjonen, som leverte viktige faktaopplysninger.
Når laget vinner gjennom samarbeid som metode
Jeg skriver ikke dette for å forhøye meg selv eller min egen innsats. Det er snarere en refleksjon om hvor fin og god organisasjon vi har – vi i idretten. Vi er på vårt beste når vi jobber som et stort team. Når vi støtter hverandre, og våre ulike oppgaver. Når vi bruker samarbeid som metode. Når vi i idrettskretsene (og idrettsforbundet) får være de idrettspolitikerne vi skal være for alle idrettslag, idrettsråd og innimellom også særforbund. Jeg skriver fordi jeg er stolt av å være en del av en slik organisasjon. Den gir meg energi. Selv om det innimellom er litt rart at det å være idrettsleder innebærer at en skal stige opp klokken seks på morgen, bli sminket og være på TV.
Jeg har fått diverse støtte både før og etter denne TV-debatten. Det setter jeg ufattelig pris på. Vi skal heie på hverandre. Løfte hverandre opp. Å bli sminket en tidlig lørdagsmorgen ser kanskje ikke ut som idrett, men jeg tror at dette er idrett i verdensklasse.