Vigdis hadde jobbet på Idrettens Hus på Strømmen siden 1992 – en god kollega som tidligere i år pensjonerte seg. Vi unnet henne alle å få god tid til å nyte tiden på hytta og tid med familien som betød så mye for henne. Det var så fortjent etter alle årene med mildt sagt full innsats. Hun var ei skikkelig stå-på-dame som ikke sparte seg i jobb eller tillitsverv.
En liten kjempe har gått bort skrev Romerikes Blad i dag, og det var en god beskrivelse. Man ser det gjerne i ettertid, og Vigdis var en kjempe i norsk idrett.
Hun var en stor bidragsyter for å utvikle idrett for funksjonshemmede på alle plan – både som ansatt, tillitsvalgt og som utøver. Ved siden av jobben satt hun i nasjonale posisjoner og bidro på klubbnivået. Selv omtalte hun seg som «sportsidiot» og hun fikk med seg det meste av idrett på TV. Ikke minst var hun en stor LSK-patriot og fulgte fotballen med stort engasjement.
Vigdis hadde et enormt nettverk innen idretten og hjelpeapparatet. Hun jobbet med å få vist frem hva idretten kan bety for mennesker som brått blir skadet eller som har en medfødt funksjonsnedsettelse. Det ble gjerne konkrete råd til enkeltpersoner, inspirasjon på skoler, leire for ungdom og ideer til nye aktiviteter. Vigdis skal ha mye av æren for at El-innebandy ble innført i Norge. En flott idrett med fart og spenning startet i Lillestrøm etter hennes initiativ. Hun var tett på idretten i egen fritid, også som utøver. I teppecurling var hun norgesmester så sent som i 2019, men lista over resultater er lang både i antall og i tid. Hun fikk gull i paralympiske vinterleker i 1976. Det ville hun ikke trekke frem selv, men alle hennes bidrag og prestasjoner ble vektige nok til at hun ble utnevnt til æresmedlem i Akershus idrettskrets i 2016.
Vi som jobbet sammen med Vigdis husker henne for varmt engasjement og utrettelig arbeid for idrett på mange nivåer. Hun sto på til det siste og sa sjelden nei til oppdrag både tidlig og sent. Selv om hun kunne ha valgt et liv som uføretrygdet fra ung alder var det aldri et alternativ for henne. Vigdis ville jobbe og bidra. Klage gjorde hun vel aldri. Hun kunne fortelle andre med funksjonshemming at en også må stille krav til utøverne og til foreldrene – ikke sy puter under armene på folk. Hun kunne bruke seg selv som eksempel, og hun snakket gjerne rett fra levra. Temperament hadde hun også.
Vigdis knyttet mange vennskap via jobben, og hun fikk gode venner for livet som har reist på ferieturer og holdt kontakten selv om folk flyttet på seg. Hun stilte gjerne opp der hvor hun kunne bidra.
Våre tanker går nå til hennes nære og kjære som hun var så glad i og ofte snakket varmt om. Vi minnes Vigdis som en kjær kollega og god venn.
Kollegaer på Idrettens Hus, Strømmen.