Det handler om mye mer enn Viking, om mer enn fotball. Heldigvis.
Det handler om kraften i idretten. For når tusenvis samles i mørkeblått, på tribunen, i stua, i kantina eller på butikken, handler det ikke bare om lag og resultater – det handler om tilhørighet. Om fellesskap. Om et «vi» som favner langt utover banen.
Den samme kraften finnes i håndballhallen på Jørpeland, i svømmehallen en tidlig morgen, på kunstgressbanen der seksåringene ikke engang enser at det regner sidelengs. Den finnes på løpebanen i Egersund. I gymsalen i Sauda der noen spiller volleyball en sen torsdagskveld. Den er så absolutt til stede i paraidretten, på kampsportmatta, i Haugalandsveggen, i turnhallen, og i klubbhus som bygger trygge fellesskap rundt aktivitet. Idretten skaper møteplasser der barn og unge får kjenne på mestring, tilhørighet og vennskap – også for dem som ikke alltid finner sin plass i klasserommet eller i andre fritidsarenaer. Det er her idretten blir mer enn kamp og konkurranse. Den blir en livsnerve.
De uvurderlige
Bak hvert lag, hver trening og hvert lite øyeblikk av jubel står det mennesker som gir av tiden sin. Trenere som sender den ekstra meldingen til en spiller som ikke dukker opp. Lagledere som organiserer kjøreplaner og kveldsmat. Styremedlemmer som bruker kvelder på anleggssøknader og å skape gode økonomiske vilkår for mest mulig aktivitet. Dommere som tåler både vær og meninger. Foreldre som stiller i kiosk og på dugnad etter lange arbeidsdager. Du ser ikke disse på forsiden dagen etter kamp, men uten dem hadde verken eliteseriegull eller miniturnering vært mulig.
Kjære foresatte: i glansen av gull og overskrifter er det lett å få tunnelsyn. Mange håper selvsagt at nettopp deres barn skal lykkes sportslig – og ambisjoner kan være både fine og viktige. Likeså er drømmer, håp og engasjement. Men idrettens grunnmur er noe annet. Den er livslange vennskap, trygge voksne, mestring som bygges stein på stein, erfaringen av et sted å høre til. De færreste når helt til topps sportslig sett. Alle kan derimot få oppleve å være en viktig del av et lag. Når ditt barn står på banen, står det samtidig en hel flokk frivillige rundt – som vil det beste for ditt barn og for andres. De fortjener både respekt og støtte.
Til alle frivillige i idretten – i styre og stell, på sidelinjen, i kiosken og i garderoben: dere bærer fellesskapet på skuldrene. Bak hvert lag, hver trening og hvert lite øyeblikk av jubel står dere der. Dere låser opp anlegg, rydder etter kamp, tar den vanskelige telefonen, ser den som står litt for seg selv. Det som føles som små ting der og da, kan være redningen noen trengte. Dere skaper ikke bare aktivitet, dere skaper tilhørighet, trygghet og håp. Å være frivillig er å være en del av laget rundt laget – og det gir minst like mye tilbake som det krever. Ingen gullmedalje henger rundt halsen deres, men uten dere finnes det ingen å henge medaljer på.
Frivillighet ikke er en selvfølge
Derfor er Frivillighetsdagen 2025 mer enn en markering i kalenderen. Det er en anledning til å løfte blikket fra resultatlister og tabeller og se alle menneskene som gjør idretten mulig – hver eneste dag i hele Rogaland. Det er en dag for å rope høyt at frivillighet ikke er en selvfølge, men en verdi vi må verne om. For kommuner, politikere og næringsliv bør denne dagen også være en påminnelse: gode rammevilkår for idrett og frivillighet er ikke en kostnad, men en investering i folkehelse, inkludering og tryggere lokalsamfunn.
Til dere i næringslivet og andre samarbeidspartnere: når dere velger å støtte idretten, støtter dere mye mer enn en logo på en drakt. Dere bidrar til at barn får et sted å høre til, at ungdom får gode fellesskap i en sårbar fase, at voksne får møteplasser på tvers av bakgrunn. Dere er med på å holde lysene på i hallen og varmen i klubbhuset. Den avkastningen måles ikke i målpoeng, men i mennesker som trives, mestrer og blir gode ressurser i lokalsamfunnet.
Engasjementet rundt Viking viser hva som skjer når idretten treffer noe dypt i oss. Da blir stadion til et samlingspunkt, byen til et lag og regionen til et stort «vi». Men det er menneskene – verdiene, frivilligheten, ønsket om å bety noe for andre – som er den egentlige drivkraften. Gullmedaljer falmer, pokaler støver ned. Følelsen av å bli sett, av å få en plass og å være en del av noe større, varer livet ut.
Eliteseriegull er euforisk, men det sanne gullet i norsk idrett er alle de som gjør at andre kan skinne.