Innhold i dette kapittelet

3.1 Økonomi som barriere

De siste årene har flere opplevd at økonomi har blitt en barriere for idrettsdeltakelse. Samtidig har driftskostnadene til idrettslagene blitt høyere. En rapport fra Deloitte (2024) viser at det er prisveksten i samfunnet, ikke idrettens deltakerkostnader, som er hovedårsaken til at økonomi har blitt en barriere for flere de siste årene.

Idretten har vedtatt Idrettens nasjonale tiltaksplan mot økonomiske barrierer, for å se hva idretten kan gjøre selv innenfor dagens rammer, og hvilke tiltak som krever samarbeid med andre aktører.

De siste tre årene har staten satt av 100 millioner over statsbudsjettet for å redusere økonomi som barriere for idrettsdeltakelse. Tilbakemeldingene fra idrettslag over hele landet viser at midlene har den ønskede effekten. Idrettslagene klarer å holde på eksisterende medlemmer, og de når også ut til nye medlemmer. Samtidig sier idrettslagene at de kunne laget enda bedre løsninger, og løsninger som kan stå seg over tid, hvis det var større forutsigbarhet i ordningen.

En mer forutsigbar finansiering over statsbudsjettet enn nysalderingen, vil også være i tråd med fritidserklæringen som sier at alle barn skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre.

 

NIF mener: De siste års midler som er gitt i nysalderingen for å redusere økonomi som barriere i idretten må økes til minimum 150 millioner kroner. Bevilgningen må også gjøres til en fast post på statsbudsjettet.

 

Finansiering over spillemidler versus over statsbudsjettet

Det er stor forskjell på om man bevilger midler over statsbudsjettet eller over spillemidlene. Dersom spillemidlene øremerkes til å bekjempe økonomi som barriere for idrettsdeltakelse, betyr det mindre penger til bygging av idrettsanlegg.

Tilgang til idrettsanlegg er avgjørende for idrettsdeltakelse, og for å holde kostnadene nede. Å bruke spillemidler til å bekjempe økonomi som barriere for idrettsdeltakelse vil på denne måten bidra til at det generelle kostnadsnivået går opp ved anleggsbygging, på grunn av økt ventetid på spillemidler, noe som gjør at man igjen vil trenge mer midler for å bekjempe økonomi som barriere for idrettsdeltakelse.

3.2 Aktivitetshjelpemidler

Aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år med nedsatt funksjonsevne, er en rammestyrt ordning. Dette gjør at svært mange ikke får nødvendige hjelpemidler til å leve selvstendige liv. I 2025 var det satt av 62 millioner kroner til potten. Da gikk ordningen tom 6. januar. For 2026 er det satt av 79,4 millioner, dette er samme nivå som i 2024. Da gikk potten tom 26. januar.

Tilpasning av utstyr som sykkel og ski er avgjørende for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha mulighet til å delta i aktiviteter de fleste av oss tar for gitt. I en rapport fra Oslo Economics, sa halvparten av respondentene at manglende tilgang på aktivitetshjelpemidler har begrenset deres idrettsdeltakelse. Det blir vanskelig for idrettslag å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne når utøverne mangler nødvending utstyr for å kunne delta.

1. januar 2026 ble FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) inkorporert som norsk lov i menneskerettsloven. Retten til selvstendige liv fremgår av artikkel 19. Skal personer med funksjonsnedsettelser ha mulighet til å delta i fritidsaktiviteter, og i samfunnet ellers, er tilgang på utstyr tilpasset den enkeltes funksjonsnedsettelse (aktivitetshjelpemidler) avgjørende.

I lys av den nye lovgivningen mener norsk idrett det er på høy tid at alle som trenger aktivitetshjelpemidler, får tilgang på nødvendig utstyr. For å lykkes med dette må potten økes.

 

NIF mener: Ordningen med aktivitetshjelpemidler for personer over 26 år med funksjonsnedsettelser må utvikles og gjøres til en rettighetsfestet ordning. Ordningen bør tildeles som en overslagsbevilgning, og støtten må økes slik at den kan gi alle like muligheter til å delta i fysisk aktivitet.