Når økonomi blir en barriere: Negativt for idretten, skadelig for samfunnet

3.1 Idretten styrkes når den speiler mangfoldet i samfunnet

Vi har ikke nådd visjonen om «idrettsglede for alle» før deltakelsen i idrett blant barn og unge er uavhengig av familiens inntekt og økonomi. Det er ikke tilfellet i dag. Selv om mer enn ni av ti barn og unge på et tidspunkt deltar i idrett (Ungdata, 2017), er det nesten dobbelt så vanlig at ungdom i familier med god økonomi deltar i idrettsaktivitet sammenlignet med ungdom i familier med dårlig økonomi. Vi vet også at ulik deltakelse knyttet til økonomi gjør det vanskeligere for idretten å speile mangfoldet i det norske samfunnet når det gjelder etnisitet og landbakgrunn.

Idretten ønsker å få alle med. Det er et mål i seg selv å gi alle mulighet til å oppleve glede og mestring gjennom idrettsaktivitet. Samtidig tjener idretten på å redusere barrierene. Idretten styrker både seg selv og samfunnet ved at idrettens medlemmer og aktive speiler sammensetningen i folket. Da må redusert deltakelse på grunn av økonomi reduseres eller fjernes.

3.2 Samfunnet styrkes når ingen barn og unge stenges ute fra idretten

Det norske samfunnet er avhengig av fungerende fellesarenaer der alle kan delta. Idretten er et slikt samfunnslim som gjør at vi kjenner hverandre, og bryr oss om hverandre på tvers av etnisitet, landbakgrunn, tro, utdanning og økonomi. Det er særlig viktig for barn og unge å ha tilhørighet til idrettens fellesskap. Barn og unge som ikke får oppleve denne tilhørigheten, har større risiko for å havne på utsiden av samfunnet, både økonomisk og sosialt.

Noen unge mangler stabil voksenkontakt, og flere har fortalt om hvordan lederen eller treneren i idrettslaget ble en slik stabil voksenperson når man trengte det. Mange unge opplever ensomhet, og mangler meningsfulle fellesskap med jevnaldrende. Vi er sikre på at deltakelse i idrett, eller i annen fritidsaktivitet, gjør at unge er tryggere og mindre ensomme, gir bedre fysisk og psykisk helse, og reduserer risikoen for å gjøre dårlige valg i oppveksten.

Samfunnet bør investere i idrett og annen fritidsaktivitet. Fordi det motvirker utenforskap, kriminalitet og uhelse, og fordi det gir bedre livskvalitet.

3.3 Et felles ansvar for idretten og det offentlige

Å legge til rette for at alle barn og unge som vil, kan delta i idrett, herunder å redusere økonomiske barrierer for deltakelse, er en prioritet både for idretten og for det offentlige.

Dette felles ansvaret er blant annet konkretisert gjennom Fritidserklæringen, der regjeringen, kommunene, idretten og andre frivillige organisasjoner har forpliktet seg til å samarbeide for at alle barn skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet sammen med andre. Fritidserklæringen ble først signert av regjeringen Solberg i 2016, og re-signert av regjeringen Støre i 2022. Fritidserklæringen følges opp jevnlig gjennom en samarbeidsgruppe, og har i tillegg årlige erklæringsmøter der man evaluerer arbeidet og setter nye prioritering.

Gjennom Samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge, som skal vare frem til 2034, og er forankret i et bredt flertall på Stortinget, er vi sikret at staten vil arbeide langsiktig med inkludering av alle barn og unge i fritidsaktivitet. Samfunnsoppdraget skal være et bredt målrettet arbeid på tvers av alle departement, for å motvirke utenforskap og inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeids- og samfunnsliv. Blant forslagene til delmål er et mål om at «Barn og unge har i 2034 like muligheter til å delta i organiserte fritidstilbud». Samfunnsoppdraget skal følges med forskning og kunnskapsutvikling, og det har i første kvartal 2025 blitt lyst ut 117 millioner kroner til forskning som skal støtte opp under samfunnsoppdraget.  

3.4 Arbeidsfordeling mellom idretten og det offentlige

Idrettslag i hele landet gjør hver dag en ekstra innsats for at barn skal kunne fortsette med idrett uavhengig av familiens økonomi, gjennom å finne ordninger for kontingent, treningsavgift, utstyr, reisekostnader og andre økonomiske barrierer. Trenere og ledere som har møtt denne utfordringen, vet at den må håndteres med varsomhet. For at barn skal fortsette med idrett, må noen i idrettslaget se utfordringen og finne løsninger før barnet allerede har sluttet. Ofte blir dette ordnet uten at det offentlige bidrar, men i mange tilfeller trenger idrettslaget ekstra hjelp fra kommunen eller andre for at barnet skal kunne fortsette.

Dette initiativet og ansvaret som finnes i idrettslagene, må ivaretas og understøttes. Den dugnaden som skjer hver dag ute i idrettslagene, kan ikke erstattes av offentlige vedtak. Samtidig er det behov for at det offentlige bistår når idrettslaget ikke klarer å håndtere utfordringene internt.

Idretten og det offentlige har ulike roller, ansvar og muligheter i arbeidet for å redusere økonomiske barrierer for deltakelse. Det er viktig med godt samarbeid både lokalt og nasjonalt. For å lykkes, må samarbeidet ha følgende grunnlag:

Idretten tilbyr aktivitet, som ved behov må understøttes av det offentlige.

• Idretten tar gjennom sitt ordinære arbeid ansvar for å organisere idrettsaktivitet som er åpen for alle barn og unge.
• Det offentlige må, der dette trengs, bidra med støtte til idretten slik at den kan organisere idrettsaktivitet til alle interesserte barn og unge, også i familier som ikke har mulighet til å bidra med den egeninnsatsen (penger eller tid) som aktiviteten i utgangspunktet krever.

Idretten har et særlig ansvar for å følge opp dem som allerede er med, det offentlige har et særlig ansvar for å bidra til å få med dem som ikke har startet.

• Idretten har et ansvar for at de som allerede er med, ikke føler de må slutte på grunn av familiens økonomi. Alle idrettslag bør være bevisst på at barn kan slutte for å «verne» familien fra en regning (kontingent/treningsavgift) de ikke har råd til å betale. Idrettslag bør ha rutiner for å hindre at dette skjer. Barn og foresatte bør vite at idrettslaget har ordninger som gjør at de kan fortsette med idrettsaktiviteten selv om avgiften ikke blir betalt.
• Det offentlige må i sin kontakt med familier, gjennom skole, Nav og barnevern, bidra aktivt til at barn som ikke deltar i idrett eller annen fritidsaktivitet blir introdusert for dette. Kommunen bør ha dialog med idrettsrådet om hvordan samarbeid mellom kommunen og idretten lokalt kan gjøre det lettere å få med barn som av ulike grunner har barrierer for å delta.

Idretten er basert på frivillighet, det offentlige har formelt ansvar for barns beste.  

• Idretten i Norge er basert på frivillighet. Det betyr at foreldre og andre frivillige gjør en ekstra innsats for at egne og andres barn kan delta i idrettsaktivitet. Disse ønsker generelt å gjøre en ekstra innsats for barn som trenger det, men verken idretten eller andre kan kreve at frivillige skal gjøre denne ekstrainnsatsen.
• Det offentlige har som oppgave å hjelpe barn og familier som trenger det. De skal hjelpe familier med dårlig råd, og de skal følge opp og bidra til barns fysiske og psykiske helse. Idretten kan bidra til oppgaver det offentlige har, men det er opp til idretten selv, de frivillige, hvilke oppgaver idretten bidrar med. Det offentlige kan ikke forvente at idretten skal ta over offentlig ansvar eller offentlige oppgaver.