Jeg vil be alle om å reise seg. La oss med ett minutts stillhet, i takk og respekt hedre alle medlemmene i norsk idrett som er gått bort det siste året.
Takk!
Bortsett fra ungene mine og kjæresten min – og selvfølgelig mor mi – er det ingenting jeg er mer stolt over enn å være tillitsvalgt og leder for Norges idrettsforbund. Det er det fineste jeg har gjort.
I 25 år, helt siden jeg sluttet som aktiv håndballspiller, har jeg hver dag jobbet for mangfold. Dere kjenner historien og familien min. Da jeg fikk Thomas og Lotte forandret ambisjonene mine seg fra å bli verdens beste håndballspiller til å bli verdens beste far.
Jeg vet at gjennom et universelt samfunn kan vi endre Norge. At vi alle kan se. At vi alle kan spille hverandre gode. Uavhengig av valgene du gjør. Hvor du kommer fra. Hva foreldrene dine tjener eller om du er homoen i siste sesong av Heimebane – eller om du ikke kan se.
For meg er ikke likeverd eller inkludering tomme ord. For meg er det en retning for mitt arbeid og for mitt liv. Å være med på å lede en idrettsbevegelse som i praksis hver eneste dag flytter seg litt nærmere en inkluderende idrett. Som hver dag blir litt bedre til å inkludere alle. Og som flytter oss litt nærmere et inkluderende samfunn. Det er det fineste jeg har fått være med på.
Jeg vet at idrett forandrer liv. Jeg vet at idrett er med på å bygge det samfunnet og det fellesskapet jeg vil ha. Det samfunnet vi alle vil ha.
Jeg blir glad når Olaf Tufte og Birgit Skarstein trener sammen. Begge med mål om å bli best i verden i roing. Det er to toppidrettsutøvere som trener – ikke en «ordinær» toppidrettsutøver og en paraidrettsutøver. De trener sammen.
Med samme mål,
Med samme trener.
I samme organisasjon.
Det er det beste beviset på en inkluderende idrett.
Derfor er vi Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité – én organisasjon for alle som vil drive idrett. Én organisasjon for alle våre 11 500 idrettslag. Én organisasjon for alle som jobber for idrettsglede –
For absolutt alle.
Vår idrettsbevegelse er en av de sterkeste og fineste samfunnsinstitusjoner vi har. Idretten preger hele landet og alle mennesker – om de tenker det eller ikke. Idrettens innflytelse når alle.
Sammen gjør vi fantastiske ting. Vi beveger nasjonen. Vi trener folket. Og vi gjør det i fellesskap.
At vi i dette rommet kan være fornøyde, er en ting, men de som virkelig fortjener en applaus er alle våre fantastiske frivillige.
Nesten alle barn og ungdom har vært innom idrettsbevegelsen vår.
Nesten alle!
Det betyr også at nesten alle foreldre må forholde seg til sitt idrettslag, til idrettstilbudet i nærområdet, til sine barns deltakelse, eller ikke-deltakelse i idrett. Og mange må forholde seg til sin egen fritid. Veldig mange voksne driver idrett selv – flere enn noensinne, faktisk.
Tenk hvor mange mennesker i Norge som i løpet av denne helgen er deltakere, funksjonærer, tillitsvalgte, frivillige eller tilskuere til et idrettsarrangement? Det gjelder nesten alle.
Over 1 million mennesker fulgte med på tv under VM på ski. Hvor mange så semifinalene i Champions League?
Hvor mange skuldre blir ikke klappet og kinn klemt denne helgen?
Hvor mange heiarop blir ikke levert, skrubbsår plastret og hender holdt?
Vi er ikke bare en organisasjon – vi er en bevegelse, en folkebevegelse.
Idretten påvirker liv og idretten forandrer hele samfunnet i Norge – og over hele verden!
New York Times, CNN, HBO, kinesisk tv og mediehus over hele verden skriver og sender ikke så mye om hvem som tok 39 medaljer for Norge i OL i fjor, men det de skriver om er at vi ble verdens beste vinteridrettsnasjon, og de lurer på hvordan vi har klart det.
Når New York Times bestemmer seg for å undersøke saken og sender en journalist hit for å finne ut hva dette er, kommer de tilbake med selve idretten og idrettsorganisasjonen i Norge – den norske idrettsmodellen. De reiser tilbake med OSS!
De skriver om det forunderlige som heter Idrettens barnerettigheter og Barneidrettsbestemmelsene, om idrettslag over absolutt hele landet som inviterer alle inn til idrettsglede. De skriver om alle som uten betaling stiller opp for disse idrettslagene. De skriver om toppidretten som utvikler seg gjennom å dele – og de spør:
Hvorfor gjør vi det ikke slik i USA?
- I USA hvor barneidretten handler om konkurranse så tidlig som mulig, for å forberede ungene på å konkurrere om idrettsstipend for utdanning ti-tolv år fram i tid.
- I USA hvor alt som heter idrett etter 22 års alder, er kommersiell eliteidrett, treningssentra eller en og annen joggebølge.
- I USA hvor forbindelsen mellom idrett og folkehelse ikke bare er svak, men hvor den nesten ikke eksisterer.
I norsk idrett er folkehelse en konsekvens av selve idrettsaktiviteten, men også gjennom medlemskapet i idretten for å etablere vaner for fysisk aktive liv og samhold – livet ut.
Sånn skjer det i vår idrett. Det gjør meg stolt!
Den norske idrettsmodellen er en pilar i velferdssamfunnet
Vi som sitter her har minst to pass. Med dette reiser jeg over hele verden og er kjempeprivilegert. Dette er mitt andre pass – medlemskortet mitt i Randaberg IL og i Norges idrettsforbund. Det gir meg og alle dere andre medlemmer i norsk idrett adgang til verdens fineste fellesskap.
«Heime hos meg seier me at me skal overlevere garden i bedre stand enn da me tok øve.» Resultatene dette idrettsstyret kan legge fram, viser at vi har forvaltet ansvaret vi har hatt. Et idrettsstyre har ansvar til et nytt er valgt. Etter denne perioden kan jeg med hånda på hjertet si at idrettsstyret overlater norsk idrett i bedre stand enn da vi tok over!
Når jeg står her i dag, kan jeg fortsatt kjenne følelsen av hvordan det var å bli valgt til idrettens fremste tillitsvalgte på Idrettstinget i Trondheim i 2015. Det var stort og jeg var ydmyk for oppgaven.
I min tale til tinget lovet jeg flere ting, og jeg skal prøve å løfte fram noen av dem:
For fire år siden hadde jeg et mål om å få på plass en milliard kroner per år til etterslepet er borte! Vi trodde på partiene som til tross for at de ikke ville ha OL og Paralympics til Oslo i 2022, sa at de heller ville bruke mer penger på breddeidrettsanlegg over hele landet. Det ville de visst ikke likevel.
Vi kommer uansett ikke til å slutte å kreve penger til idrettsanlegg. Det er altfor viktig.
Jeg advarte i 2015 om at enerettsmodellen var under press. Det er den fortsatt. Bransjen har muskler og den ønsker å bruke dem. I Sverige brukte de i fjor 7,3 milliarder kroner bare på reklame for spill, mye mer enn alt overskuddet fra Norsk Tipping til overskuddsmottakerne her i landet. De ønsker seg en lisensmodell i Norge. Det kan jo ikke være noen som lurer på hvorfor?
Det er også et tema fullt av dilemmaer for oss. Håndballandslaget spilte VM med reklame for et gamblingselskap på ermet. Ski-VM gikk i løyper spekket med reklame for det samme formålet. Arrangementsrettigheter selges til selskaper som betaler for rettighetene med gambling-penger og som sender tv-bildene tilbake til Norge på kanaler som har spillreklame i hvert eneste avbrudd i sendingen.
Dette er et krevende landskap for norsk idrett.
Stortinget har vedtatt at enerettsmodellen skal bestå. Regjeringen har også lagt fram et lovforslag som vil hindre videreformidling av tv-sendinger med ulovlig spillreklame. Kanskje kan vi bli kvitt 1500 reklamesendinger i døgnet, bare myntet på å tjene penger på andres elendighet?
Vi ønsker en ansvarlig virksomhet, også fra Norsk Tipping, en virksomhet som er under tett statlig oppfølging og kontroll. Her har regjeringens vår fulle støtte.
Samtidig må vi være beredt på å kunne argumentere skikkelig for vår sak – for god finansiering for norsk idrett – og for ansvarlighet.
Norsk idrett kan ikke være likegyldige til hvordan vi er finansiert.
Spillemidlene er en særdeles god finansieringskilde for norsk idrett. Siden starten i 1948 har Norsk Tipping bidratt med 62 milliarder 2018-kroner –
62 milliarder!
Til anlegg, aktivitet og idrettsglede over hele landet.
Gjennom enerettsmodellen går det i år omtrent 5,5 milliarder kroner til gode formål. 64 prosent av dette går til oss – fordi overskuddsmottakere og staten slipper å dele med aksjeselskaper på Malta.
For å bevare enerettsmodellen best mulig, må politikerne sørge for at overskuddet går til noen som bryr seg om hvordan pengene blir skapt og brukt.
Vi må verne om idrettens andel av spillemidlene – til det beste for hele idretten.
Jeg lovet også at vi skulle starte arbeidet med å modernisere norsk idrett til dagens virkelighet. Som dere vet, er vi godt i gang – og det til tross for at vi fikk 20 millioner mindre til dette arbeidet enn det vi hadde søkt om.
Dette handler om å gjøre det lettere å få være med, og å gjøre hverdagen lettere for idrettslagene våre. Uten å kaste selve grunnlaget – medlemmene og verdiene – på båten, har vi, sammen med særforbund og idrettskretser funnet den nødvendige finansieringen og startet dette arbeidet på bred front.
Det vil jeg takke dere for.
Og jeg lovet fortsatt å jobbe for å styrke Norge som ledende toppidrettsnasjon. Ikke bare har vi oppnådd resultater alle misunner oss. I 2017 åpnet hallen på Olympiatoppen. Og i januar i år åpnet den nye utholdenhetsavdelingen. De åtte regionale Olympiatopp-avdelingene i hele landet er på plass. Her har idrettskretsene gjort en strålende jobb. De er årlig fylkeskommunalt og kommunalt finansiert med omtrent 100 millioner kroner til sammen.
På mandag fikk vi et etterlengtet tilsagn fra Kulturministeren om tre millioner kroner til planleggingen av et nytt nasjonalt toppidrettssenter. Dette har vi jobbet for lenge. Sammen med de tre millionene vi selv har satt av, ser vi nå slutten på begynnelsen av dette arbeidet.
En realisering må til om vi skal kunne levere topp resultater i fremtiden! Tilsagnet fra kulturministeren er en milepæl i vårt toppidrettsarbeid!
Jeg lovet at vi skulle jobbe med vår egen organisasjon, vårt eget demokrati, våre egne tilbud. Jeg sa at vi skulle være en organisasjon med ambisjon om å gi muligheten for idrett for alle.
For Norges idrettsforbund må «idrettsglede for noen av oss», være en helt, helt utenkelig tanke.
Så hva har vi sammen oppnådd?
- Mer penger til norsk idrett enn noensinne. Spillemidlene til idrettsformål har økt med to tusen millioner kroner siden 2001 og med ett tusen millioner kroner siden 2011. Dette har vi sammen jobbet for, blant annet ved å slå ring om enerettsmodellen.
Noen snakker om manglende tillit. Men det er ingen som får én milliard kroner uten å ha tillit!
Kompensasjonen for vare- og tjenestemoms til hele norsk idrett har økt med 63 millioner kroner siden 2015. Heller ikke det kommer av seg selv.
Det gjør heller ikke det faktum at momskompensasjonen til idrettslag som bygger egne anlegg, i prinsippet har vært fullt ut dekket i alle årene – til tross for at det ikke alltid har vært tilfellet på høsten i forbindelse med statsbudsjettene.
Aker og Kjell Inge Røkke har gitt 125 millioner kroner over fem år til paraidrett. Heller ikke det har jeg, idrettsstyret, Olympiatoppen eller «NIF» fått til.
Det har vi fått til!
- 39 medaljer i vinter-OL.
Verdensklasseprestasjoner også i mange sommeridretter, også blant de største. Det er så mange at jeg ikke tør ramse opp noen, i frykt for å glemme andre.
Klubber, særforbund og Olympiatoppen leverer.
- Godt styresett:
- Vi har ryddet opp i det som var uklart og uheldig
- Etter dette tinget er alle 21 tiltak i Åpenhetsutvalgets anbefalinger iverksatt.
- Vår åpenhet er blitt en mal for andre, men ingen andre er blitt pålagt samme åpenhet som sentralleddet i NIF
- Ingen i Norges idrettsforbund er blitt tatt i å forsøke å jukse med reiseregninger til egen fortjeneste.
- Vi hadde et kommunalt bokettersyn. Resultatet var at kemneren i Oslo tilbakebetalte 200 000 kroner til NIF.
- Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget mener at Riksrevisjonens uttalelser i innsynssaken om Kulturdepartementets tildeling av spillemidler til NIF, absolutt ikke har vært helt korrekte: Komiteen skriver: «….Det kan dermed synes som om Riksrevisjonens konklusjoner og tydelige påpekning av disse har etterlatt et inntrykk som ikke er riktig.»
- NM-veka er en kraftsamling for mangfoldet av idretter, som bare kommer til å øke i viktighet og verdi, for hele norsk idrett.
- En usedvanlig viktig nyskaping skapt sammen med særforbundene, NRK og Norsk Tipping har sin andre sommerutgave om en drøy måned i Rogaland.
- Samtidig er vinterutgaven vedtatt og tildelt. Det planlegges nå både for 2020 og 2021.
Dette tinget skal vedta en ny langtidsplan for norsk idrett. En langtidsplan i en ny form, i et nytt format, som vi også har lovet.
«Idretten vil!» skal vise retning for hele norsk idrett gjennom tingperioden og langt forbi. Den vil danne grunnlaget og være retningsviser for etterprøvbare planer for idretten samlet, og for organisasjonsleddenes egne planer.
Med en sammenheng i planverket, blir vi samlet bedre, og mer etterrettelige på måling av utvikling i hele norsk idrett.
Tinget må fornye og fortsatt utvikle idrettsbevegelsen, men det som fungerer aldeles utmerket, trenger ikke fikses.
Derimot må hele tiden være oppmerksomme på at vi må være i pakt med tiden og i takt med samfunnsutviklingen. Vi må være enda mer langsiktige, enda mer prinsipielle og enda mer visjonære i fremtiden.
Alpinisten Henrik Kristoffersen saksøkte Norges Skiforbund for retten til å ha sin personlige sponsor på hjelmen, der forbundet allerede hadde solgt sponsorplassen til en felles sponsor. Selv om dommen foreløpig ikke er rettskraftig, var det en utrolig viktig seier for fellesskapet at Oslo tingrett frifant Skiforbundet i søksmålet.
Retten konkluderte med at idrettens regelverk og skiforbundets praksis om utøvernes personlige markedsavtaler, er fullt ut forenlige med EØS-rettens krav. Retten konstaterte også at fordelingen av rettigheter mellom landslag og utøver var balansert.
Det er en svært viktig sak for hele norsk idrett. Rettens avgjørelse muliggjør en bred sportslig satsing, kombinert med enkeltutøveres muligheter for å inngå personlige avtaler. Det kollektive, tilrettelagte tilbudet fra særforbundene blir beskyttet. Dette gjør at det fortsatt kan gis gode tilbud til mange utøvere.
Dette må bli en seier for landslagsmodellen!
Regjeringen har varslet en ny idrettsmelding. Vi har et godt samarbeid med Kulturdepartementet og vet at vi blir involvert – og spurt. Samtidig må vi ikke sitte tilbakelent og vente på hva som kommer. Vi må legge premissene for dette arbeidet; fordi det handler om norsk idrett.
Vi må bevare folkebevegelsen, det folkelige initiativet og frivilligheten som drivkraft i idretten.
Selv om frivilligheten stadig øker i omfang, endrer den karakter. Kanskje må den stimuleres på noen områder? Kanskje må den understøttes og utvikles enda bedre. Men noen realistiske alternativer til en idrettsbevegelse, drevet uegennyttig av mennesker som gløder for nettopp sin idrett, finnes ikke i dag.
Vi driver idrett – det må vi holde fast i. Vi driver idrett for og med våre medlemmer. Vi skal ha et perspektiv der enkeltmedlemmets ønsker og behov skal styre det vi jobber for, men vi skal ikke ha noe «kundeperspektiv» - vi skal alltid ha et «medlemsperspektiv».
Siden 1861 – i 158 år – har Norges idrettsforbund vært en forening av foreninger, et medlemsdemokrati, en folkebevegelse. Det er forutsetningen for vår eksistens at særforbund og Norges idrettsforbund, kun er foreninger av foreninger. Vi som sitter her har ingen egenberettigelse – vi eksisterer kun for våre medlemmer.
Våre medlemmer er særforbund og idrettslag, særforbundenes medlemmer er idrettslagene, og idrettslagenes medlemmer er alle dem som har lyst til å spille fotball, lyst til å løpe orientering, til å spille bordtennis, som har lyst til å svømme eller noe annet i vår flora av tilbud. Gleden ved å drive nettopp «min» idrett.
Ikke penger, ikke prestasjoner, ikke politikk – men bare pur idrettsglede. Vår største, viktigste og kanskje eneste kapital.
Derfor er det ikke bare sånn at organisasjonen skal skape «idrettsglede for alle» - det er idrettsgleden fra alle som skaper organisasjonen.
Da jeg sa ja til å bli idrettspresident sa jeg ikke bare ja til å være styreleder for Norges idrettsforbund. Jeg hadde et inderlig ønske om at jeg skulle være til stede for hele vår organisasjon, våre medlemmer og alle dere.
Jeg har reist, men det har dere jo lest. Det dere ikke har lest, er at jeg har besøkt hele vår organisasjon. Over 150 reisedøgn i året, der det aller meste har vært her i landet. Det har dere ikke lest så mye om. Dere har ikke lest i avisene om besøk i Molde eller i Sogndal, i Førde, på Meråker eller i Fana, på basketkamp på Kongsberg, på svømming i Stavanger, og på fotball og håndball på Landslekene. Jeg har prøvd bueskyting på Ungdomslekene og bowling på Hamar. Jeg har vært på casting-NM både i Gjesdal og ved Holmendammen, jeg har besøkt Bardufosstun, vært hos Eidanger IL i Telemark og på turn i Bodø og i Vestfold. Og mange, mange andre steder.
For meg har det vært viktig å lære om hele vår idrettsbevegelse – fra klubb, krets, idrettsråd til særforbund. Jeg har vært «overalt».
Ikke fordi jeg liker å reise, eller fordi jeg tror at jeg kan bidra til at det blir så mye bedre dit jeg kommer, men fordi jeg, og vi, lærer, fordi jeg har lært, fordi jeg er helt sikker på at vår organisasjon skal være målrettet, nysgjerrig og ikke minst kunnskapsrik.
Jeg har reist fordi jeg vet at vår organisasjon både ønsker og vil dele. Fordi bare gjennom å utvikle det som er aller best, og dele det, kan vi flytte alle i riktig retning. Da må vi dele erfaringer, kunnskap og ideer.
Det er en ærlig sak å si at jeg og mange ansatte i Norges idrettsforbund, til tider i denne perioden har vært preget av alt det utenforliggende. Mange gikk ikke lenger med Idrettsforbundets tøy.
Personlig var jeg preget av det jeg opplevde som angrep på meg som person. Jeg er blitt spyttet etter på gata, blitt urettmessig hengt ut for saker jeg ikke har hatt noe med, latterliggjort i køen på Vinmonopolet for å kjøpe en flaske rødvin til en bursdag, blitt anklaget for å ha gjemt unna regnskaper – noe dere alle vet er tull – og jeg har tidvis vært ganske kjørt og ganske langt nede. Jeg har likevel stått i det fordi lagfølelsen min og idrettsgleden min er så uendelig mye større.
Derfor må jeg si tusen takk til dere alle for måten jeg er blitt tatt imot på, ved mine besøk rundt om i landet.
All idrett i Norge er lokal, den skjer der folk bor og der vi lever våre liv. Å møte mennesker som vil det samme som meg, som vil meg og oss vel – i denne tiden, ga disse besøkene meg mye energi, krefter og fornyet tro på det vi sammen driver med. Jeg kjente lagfølelsen, at jeg var en del av laget og fikk lagets støtte. Takk!
Ja, så ble det litt humpete, i midtperioden av tre kulturministre. Det var vel ingen som så kraften i det som kom. Personlig var jeg ikke forberedt da det kom. Gjorde tabber. Rota på NRK. Så ikke hvor stor saken var. Det var tungt, vondt og vanskelig.
Men, kjære venner, vi i idrettsstyret tok dette på det største alvor. Åpnet opp for vår egen tingperiode og gikk lengre bakover enn fra statsrådens krav om 1. januar 2017. Vi spurte organisasjonen om råd for hvordan vi skulle håndtere tidligere tingperioder. For å gjøre dette skikkelig og gjennomtenkt fikk vi på plass Bernander-utvalget. Samtlige av utvalgets forslag til tiltak vil være implementert etter Tinget.
Tidligere tiders praksis endres ikke over natten. Det må gjøres skikkelig og ordentlig; det må vedtas, læres og etterleves.
Styret sto i dette, fordi det ikke bare handlet om styret. Det handlet om oss alle, i NIF sentralt, i idrettskretsene og i særforbundene
Det var reiser, opphold og bevertninger som alle dere har vært med på – på idrettsting og på ledermøter og for noen av dere, også i OL og Paralympics og på jubelfestene der.
Sammen med styret har organisasjonen tatt ansvar og ryddet opp. Tro meg, det er mange som kunne ha blitt «kastet under bussen» underveis her, men det er ikke skjedd. Styret «gikk i krigen» for dere alle.
Den åpenheten vi nå har fått er riktig.
Saken kostet tid og krefter i den sentrale idretten. Likevel har norsk idrett levert. Resultatene vi legger fram, tyder ikke på omdømmesvikt og mangel på arbeidslyst i organisasjonen. Dette levde nok langt sterkere i aviskommentarene enn i idretten selv. Vår idrett var sterk nok til å ta dette med rak rygg. Vi får ta lærdom av det.
I denne organisasjonen kan ikke en enkel person ødelegge for alle – og kan heller ikke «frelse» alle. Det er idrettsorganisasjonen som gjennom det den er og det den gjør styrer idrettsstyret, som styrer veivalg og som sikrer fremtiden. Sånn er det, og sånn skal det være.
Idrettsstyret alene er ikke viktig. Norges idrettsforbund er viktig. Det er dere, det. Det er oss alle.
Jeg har på norsk idretts vegne lyst til å stjele ambisjonen fra det som engang var skolens misjon: Skape gagns menneske!
De beste eksemplene på akkurat det, har vi midt blant oss. Våre æresmedlemmer har gjort seg fortjent til ekstra heder og oppmerksomhet gjennom sine livslange engasjement for idrettsbevegelsen. Tusen takk for alt dere har gjort. Jeg vil gjerne at vi gir dem en stor applaus.
Det er også noen som har fått hederstegn for langt administrativt arbeid. Vel har de fått lønn, men jeg tror at grunnen til at de har fått hederstegn, er at lønnen aldri har vært drivkraft alene. Takk også for at dere har stått på.
Takk også til Lillehammer kommune som har bidratt med støtte til kulturelle innslag under Idrettstinget. Det kommer til å bidra til gode rammer rundt forhandlinger, måltider og tilstelninger. Takk.
Jeg har fått vært med på mange fantastiske opplevelser som tillitsvalgt for oss. Jeg skal avslutte og fortelle om den som kanskje har vært aller mest betydningsfull, og berørt meg aller mest.
Dette er Mina fra Hamar og hesten hennes Donatello. Mina var 18 år og hadde drømmen som hun deler med mange av våre unge idrettsutøvere – å komme til OL. I november 2013 var Mina ute på trening. Hun ble påkjørt og drept i en trafikkulykke. Tanja og Kim – mor og far – hadde kun Mina.
Treneren til Mina var Anne Cathrine Lübbe. Hun er en av våre mestvinnende utøvere i Paralympics. Hun lovte at hun skulle ri Donatello i Paralympics i Rio i 2016. Det gjorde hun, med Tanja og Kim på tribunen.
Tre uker før Anne Cathrine skulle ri finalen i dressur i Rio var tribunene i ridesenteret under OL smekk fulle.
Det var ikke smekkfulle tribuner under dressurfinalen i Paralympics, men prestasjonen var enda viktigere i vårt bilde.
Anne Cathrine var kvalifisert. Norges idrettsforbund tok naturligvis kostnadene med å hente Donatello fra Hamar. Selvfølgelig, selvfølgelig gjorde vi det!
Vi er aldri bedre enn når vi hjelper hverandre på vår verste dag.
Da jeg sto der og så på – og jeg kan ingenting om dressurridning – var jeg betydelig grepet.
Grepet av prestasjonen som ga paralympisk gull.
Grepet av å stå med Tanja og Kim, som helt sikkert også hadde tankene et helt annet sted.
Og grepet over idrettens evne til i alle fall for et lite øyeblikk å endre sorg til glede.
Folkens, det er dette det handler om. Dette er vårt verdigrunnlag i praksis. Dette er idrettsglede for absolutt alle.
Velkommen til idrettstinget 2019 – til en demokratisk og åpen debatt.