Kan du fortelle litt om din oppvekst?
Jeg er norsk-, marokkaner- og eritreer, og kommer fra en aktiv familie på fem barn, mor og far. Min far har alltid vært samfunnsengasjert. Faren min har vært politiker og broren min er leder i AUF Oslo. Alle mine søsken er fysisk aktive, driver jevnlig fysisk aktivitet. Da vi bodde på Sinsen var jeg ganske fysisk aktiv, men ble mer og mer fysisk aktiv da vi flyttet til Furset.
Jeg vokste opp på Sinsen, og jeg flyttet til Furuset da jeg var 12 år. Jeg leste mange bøker og leste alt alt av magasiner, aviser m.fl. At jeg har lest så mye fra jeg var liten har nok hjulet meg mye i dialogen med andre og i skolearbeidet. Det hjalp meg på ordforråd også, som gjorde alt i hverdagen mye enklere. Jeg og mine venninner drev med alt fra svømming til skogsturer, og mye fysisk aktivitet ukentlig på Sinsen barneskole. Jeg begynte ikke med organisert idrett på Sinsen.
Hvorfor begynte du ikke med organisert idrett på Sinsen?
Ingen av mine venner eller de jeg kjente godt var aktive innen idrett, så det var ikke naturlig for meg å begynne med organisert idrett på egen hånd. Jeg visste heller ikke om det fantes fotballag for jenter i nærmiljøet. Selv om jeg ikke var med i et idrettslag, ble det mye aktivitet for det. Skolen arrangerte skogsturer, noe som jeg likte godt. Mine foreldre var aktive. De tok med hele familien til Ekeberg for å grille og spille fotball på sletta hver søndag. Det var sosialt, gøy og en fin måte å få kvalitetstid med familien. Disse turene til Ekeberg og via skolen har bidratt til at jeg ønsker å være en aktiv jente i oppveksten. Broren min spilte for Skeid fotball, og mine foreldre fulgte han opp ganske tett.
Hva er det med de turene som har vært et viktig bidrag for motivasjonen for fysisk aktivitet og det å være ute?
Interessen for dette har kommet gjennom initiativ fra mine foreldre og aktivitet i skolens regi. Jeg synes disse turene var morsomme og spennende. Dette er mye av grunnen til at jeg ble glad i naturen og synes det supert å være ute og drive fysisk aktivitet. Vi bodde sentralt, på Sinsen, og det ble mye by og trafikk.
Hvordan var det å flytte fra Sinsen til Furuset?
Media hadde skapt et skjevt bilde av Furuset i Groruddalen, men jeg gledet meg til å flytte dit. Det var fint å flytte til Furuset. For meg ble det et enda bedre sosialt, og jeg oppdaget flere nye sider av meg selv og så veldig positivt på nye muligheter på Furuset. Det var også spennende å se hva naturen hadde å tilby på Furuset. Jeg tror jeg ikke ville fått de samme tilbudene og mulighetene jeg har fått på Furuset et annet sted. Spesielt ikke i min målgruppe. Det var/er så mye tilpasset ulike folkegrupper at du kunne bare velge og vrake. Og var det ikke der fikk du alle ressurser du trengte for å starte det.
Hvordan var fritiden din på Furuset?
Foreldrene tenkte at det ikke var trygt for meg å være ute på kvelden. Jeg skulle helst holde meg til fotballbanen og lekeområdene inne i borettslaget. Jeg fikk ikke lov å bevege meg i sentrum av Furuset, selv om det var trygt og fint, så var tilliten svekket på grunn av mediebildet. Heldigvis hadde jeg fotballbane rett utenfor huset, og derfor kunne jeg være ute hele tiden å spille fotball på denne banen med mine medlever fra skolen og fra min vennekrets.
Første deltakelse i idretten og hvorfor?
Gjennom all fysisk aktivitet på skolen og på fritiden førte dette blant annet til gode karakterer i mange fag på ungdomsskolen, og spesielt i kroppsøvingsfaget. Jeg merket at jeg ble i bedre form, og fikk mer overskudd og energi til andre ting. Det var gøy å bli i bedre fysisk form. Så var det så gøy med fotball at jeg ville spille mer, og jeg bestemte meg for melde meg inn i et jentelag jeg hadde hørt om fra min bestevenninne fra Tyrkia. Jeg hadde nok ikke meldt meg inn i et jentelag, hvis det ikke var for at min bestevenninne også ville dette. Det viste seg med tiden at det var et dumt valg i og med at laget var for Tyrkiske spillere hovedsakelig, men også åpen for alle. Likevel følte jeg at det ikke var noe for meg i og med at det var mye interne konflikter blant noen av jentene på laget. Jeg bestemte meg for melde meg ut av laget og etablere et jentefotballag på Furuset IF/Forum. Her var ikke fokuset å spille toppfotball, men fotball for de gode, og de som var mindre flinke. Ingen skulle føle at de ikke kunne være med. Hensikten var å introdusere idretten for jentene, og at de etter det kunne melde seg inn i et lag som passet til hver enkelt. Og det fine her var at dette ikke var krav til resultater, men uorganisert fotball, sosialt og moro som var i fokus. Her likte jeg meg.
Hadde du noen utfordringer i det nye fotballaget?
Det hele startet med utfordringer. Den store utfordringen var å rekruttere jenter med minoritetsbakgrunn, da jeg startet jentefotball. En konkret utfordring var at ingen jenter dukket opp verken første eller andre dag (bortsett fra vennekretsen min).
Hvorfor dukket de ikke opp?
Mange er faktorer som spiller en rolle her. Det var ikke kultur for at jenter skulle spille fotball. For guttene var ikke deltakelse i idrett noe tema. Mange gutter med minoritetsbakgrunn er aktive i idretten, og mange disse guttene spiller fotball. Jentene er det verre med! Det er ikke like populært blant jenter å spille fotball. Her kan man trekke inn religion, kultur og etnisitet. Det ønsker ikke jeg å gjøre. For jeg merket at det hadde mer med tradisjon å gjøre. Verken etnisk norske jenter eller jenter med minoritetsbakgrunn var svært aktive på Furuset. Det var rett og slett ikke like populært som med guttene. En annen faktor som jeg ikke ønsker å legge skjul på, er at foreldre har mye å si her. Man finner foreldre som ønsker at deres døtre skal være aktive, også er det andre som ikke ser behovet. Dette var en stor utfordring.
Hva gjorde jentene, hvis de ikke spilte fotball eller drev med annen idrett?
Utenom skoletid tror jeg jentene for det meste var hjemmeværende, bidro med arbeid i huset og jobbet med skolearbeid. Andre var ute og lekte, men helst uorganisert hvor de kunne komme og gå som de ønsket. Jenter med minoritetsbakgrunn har generelt hatt mer fokus på å få gode skoleresultater. Deres mødrene passer ekstra godt på sine døtre, de ønsker dem det beste, og at de skal være fokusert. Det er heller ikke noe galt i det, og man finner det likedans hos etniske norske foreldre. Man er bare flinkere til å trekke frem minoritetsbefolkningen i slike dilemmaer. En årsak til at mange av disse mødrene eller fedrene ikke ser verdien i at jenter driver med idrett, er fordi man ikke kjenner så godt til hvordan idretten er organisert heller. Mange tror for eksempel at det tar mye tid, og ikke minst at idretten koster mye penger.
Hva var din plan for å få med flere jenter?
Foreldrene har mye å si for jenters deltakelse i idretten. Foreldre, uansett bakgrunn kan være noe overbeskyttende ovenfor egne døtre. Min utfordring lå i at jentelaget jeg ønsket å starte var til det beste for deres datter. Jeg visste at noen av jentene vil være med å spille fotball og ha et godt sosialt samvær med venninnene sine. Jeg visste at foreldrene, helst mødrene til jentene, måtte overbevises om at fotball var bra for deres døtre. Hvis jeg fikk noen av foreldrene med og på mitt lag, ville enda flere jenter delta på fotballaget.
Hva gjorde du konkret for å få med flere foreldre og jenter?
Jeg ringte på der jentene bodde og snakket med foreldrene, helst mødrene. Jeg møtte også mange foreldre ute. Her fortalte jeg at hadde startet et jentelag, og at jeg var trener for laget. Jeg understrekte også at gutter har ingen tilgang til vår aktivitet. Vi har egen bane. Foreldrene har lov å komme og se på når de selv vil. Alle foreldre er velkomne. Mange foreldre ble dermed positivt overrasket over det jeg sa til dem. Før jeg visste ordet av det var det mange som kom for å spille fotball. Samtidig som mange velvillige foreldre tittet ned fra tribunen. De var ganske fornøyde med opplegget. Dette tror jeg på mange måter har bidratt til at deres yngre søsken nå deltar i idretten, og foreldrene engasjerer seg i større grad i idrettslaget enn tidligere. På Forum Fair play slet vi lenge med å øke deltagelsen blant minoritetsjenter. Fair Play er et helgetilbud hvor man kan drive med Allidrett i en stor hall på Furuset Forum. Vi arrangerte da en stor familiefest hvor foreldrene kunne se på tilbudet vårt. Det var utrolig vellykket, og foreldrene ble selv med på aktivitetene etter festen.
Hva gjør disse foreldrene med minoritetsbakgrunn idrettslaget nå?
De deltar på kamper er med på dugnad m.fl. Det er et stort potensiale for å inkludere enda flere foreldre med minoritetsbakgrunn. For vi må ikke glemme at det ikke er like kjent idrettskultur og engasjement for idrett og frivillighet der de kommer fra. Begrepet dugnad er et ukjent begrep. Mange foreldre med minoritetsbakgrunn tror også at trenerjobben er godt betalt, og ikke frivillig. Dermed ser man det som en selvfølge at treneren kjører på kamp osv. Mye lettere for etnisk norske barn og unge å engasjere i idrett når de har foreldre som kjenner til kulturen, idrettsmiljøet og selv er/har vært aktive. Man må ha forståelse for at ikke alle med minoritetsbakgrunn er like engasjerte i idretten som etnisk norske. Jeg har troen på at det vil bli bedre når 3. generasjon vokser opp og får barn. Man må ikke glemme at det er store kontraster fra land mange kommer fra, og tilpasning til det norske idrettssamfunnet blir da annerledes og kanskje litt utfordrende for flere, og at idretten derfor ikke blir førstprioritert.
Hva kan nøkkelen være for å få med flere jenter med minoritetsbakgrunn og deres foreldre i idretten lokalt?
Nøkkelen til løse dette er å invitere foreldrene til idrettslaget. I idrettslaget må man være åpne og inkluderende i sin fremtoning, samtidig ha forståelse for minoritetsforeldres bakgrunn og forutsetninger. De fleste foreldre ønsker å bidra, men mange vet ikke helt hvordan. Man må møte hverandre halvveis. Eks. hvis far er ute og jobber og mor er hjemmeværende med barn, kanskje man må ordne med felles barnepass for at foreldre med små barn skal delta på dugnad. Det verste man kan gjøre er å ha feil fokus på hva som er årsaken. Ha tålmodighet i arbeidet, sier hun! Videre sier hun at foreldre kan også ha utfordringer med å forstå norsk, språk.
Hva kan idrettslaget bidra med her?
Som en start ville jeg nok sagt at alle idrettslag kunne få oversatt informasjonsmateriell, slik at flere foreldre lese seg opp på organiseringen av norsk idrett, og samtidig lese om hva det lokale idrettslaget i nærmiljøet kan tilby for deres barn, men også få frem viktigheten av å delta i idrett og fysisk aktivitet. Arrangere familiefester hvor alle idretter er representert. Alle store idrettslag bør ha et ungdomsutvalg med representanter fra alle miljø. La disse selv være med på diskusjonen, og finne løsninger til hvordan ting kan bli bedre på ulike felt.
Hvor viktig er det sosiale aspektet for deg gjennom idretten?
Det er veldig viktig! Tror mange jenter med minoritetsbakgrunn slutter med idrett, hvis det ikke er en sosial og god møteplass og godt tilrettelegging for å bare snakke sammen, eksempelvis drikke en brus i klubbhuset etter trening. Men det sosiale aspektet i idretten er en viktig bærebjelke for meg for å drive idrett. Hvis det ikke hadde vært sosialt gjennom idretten hadde jeg nok sluttet med det. Da jeg ble 18 år kuttet jeg ut mer av det å være aktiv i fotballaget. Jeg hadde etter hvert fått større interesse for lederskap og organisering idretten.
Hvorfor det?
Jeg har hatt utallige verv, og cirka 80% innen idretten. Det ga meg økt kunnskap som jeg ville bruke mer effektivt. Hele tiden har jeg hatt noen rundt meg som har hatt troen på meg. Dette har vært avgjørende for at jeg er den jeg er i dag.
Hvem har bidratt til at du har fått økt selvtillit og tro på deg selv?
Min familie har backet meg hele veien. Men Vidar, daglig leder i Furuset Allidrett og Rune Gjelberg, koordinator i Alnaskolen har alltid engasjert seg og støttet meg hele veien. De har også gitt meg mange muligheter og mange utfordringer. Hvis jeg ville starte en idrettsgruppe, så fikk jeg mulighet til det. Vidar er en ja-mann, blid og positiv! Eneste jeg måtte gjøre var å organiserte og gjennomførte det selv. Jeg fikk delta på mange kurs innen idretten, og jeg fikk mye ros for det jeg gjorde. Via Alnaskolen for unge ledere fikk jeg utviklet et talent, tilegnet meg ufattelig mye kunnskap og erfaring, og ikke minst vite hvordan man skal opptre som en god leder, innenfor forskjellige felt.
Hvorfor var det viktig å inneha verv? Ble du spurt?
Ja, ble spurt hele tiden. Hvorfor ble du spurt? Fordi det ikke var så mange som meg med min bakgrunn som drev med eller organiserte i idrettslaget.
Hva kan idrettslaget gjøre for andre barn og unge med minoritetsbakgrunn? Hvordan kan idrettslaget inkludere flere og få dem til å ha verv?
Det er 3 viktige trinn: 1. Inviter, 2. spør om de vil delta i det ene eller andre og 3. ansvarliggjør dem.
Jeg lærte mye av egen erfaring med oppstart av jentelag. Jeg snakket med de jeg møtte tilfeldig ute. Dette bidro til at flere foreldre også etter hvert ble positive til at deres datter skulle delta.
Anbefalinger til andre minoritetsspråklige – jenter og voksne?
Anbefalt å oppsøke idrettslagene og være åpne. Det gir dem en livskvalitet utenom de daglige rutinene, og de får økt tilhørighet i lokalsamfunnet. Flere venner – mer gøy!
Tiltak som funker?
Det beste hadde vært å inkludere til allidrett i første omgang. For så å guide de inn mot de ulike lagene der hvor de har størst motivasjon og erfaring (potensiale).
Hva betydde frivillighet for deg tidligere, og hva betyr det for deg nå?
Frivillighet har nok vært en av de viktigste bærebjelkene i ungdomstiden min. Det er gjennom frivilligheten jeg kom sterkt inn i arbeidslivet. Jeg fikk et bredt kontaktnettverk, reist mye verden rundt og fått minner og ikke minst venner for livet. Jeg vil nok si at frivillighet kommer til å være en del av livet mitt, og noe som jeg vil videreføre til mine barn og barnebarn.
Hvilke erfaringer fikk du med Kunnskapsturneen rundt om i landet? Hva var det viktigste du presenterte? Tilbakemeldinger fra deltakere?
Berikende! Jeg lærte veldig mye av andre, og jeg fikk positive tilbakemeldinger av å fortelle min historie. Samtidig har jeg fått et bredere nettverk og flere venner. Jeg fikk lov å møte en ny verden. Dette ga meg et mål – en vakker dag skal jeg jobbe for Norges idrettsforbund.
Hva bør idretten gjøre for å hindre frafall fra ungdommer i idretten?
Idretten må satse mer på lavterskeltilbud som en oppstart for ungdommer slik at de sakte men sikkert kan jobbe seg opp mot organisert idrett. Bli trygge og få god selvtillit gjennom åpne/gratis tiltak for deretter å finne sin idrett/aktivitet. Man må ha en overgang ungdommene selv velger og føler seg trygg på. Ellers kan det i verste tilfelle skje at ungdommer trekker seg helt ut fordi de føler et press de ikke er vant med. Det kan være en realitet at det kan være press for ungdommer å spille i organiserte lag. Det er ikke alle barn og unge som ønsker å bli målt. De vil bare ha det gøy sammen med andre!
Hva er din motivasjon og drivkraft for arbeidet gjennom idretten?
Motivasjonen min er at jeg vet at idrett skaper glede, fellesskap, tilhørighet og samhold. Å kunne gi dette til noen er den beste følelsen i verden. Samtidig er idrett godt for kropp og helse, og kan bidra til at man får et sunt og bedre liv.