ætre var en vanlig pappatrener for sønnens fotballag, helt til det skjedde noe som ikke skulle skje. Det var blitt begått underslag fra klubbkassa og flere hundre tusen kroner var borte.
Jeg gikk inn som styremedlem og bestemte meg for at jeg ikke ville slippe det før økonomien var bygd opp igjen.
- Jeg gikk inn som styremedlem og bestemte meg for at jeg ikke ville slippe det før økonomien var bygd opp igjen.
Han smiler der han sitter på den nye plattingen til klubbhuset ved Jeriko kunstgress og Jerikobakken. I løpet av de 10 siste årene har Sætre vært nestleder i styret, kasserer, styremedlem, lagleder og trener for flere av fotballagene til Lindeberg Sportsklubb. Økonomien er for lengst ordnet opp i. Men viktigst av alt er det at barn og unge på Lindeberg har et godt, lokalt idrettstilbud. Breddeklubben teller nå 220 medlemmer hvorav 90 prosent har fremmedkulturell bakgrunn. Klubben er tilbake på fote.
- Dette er en forpliktende hobby. Men når jeg ser fremgang, utvikling, idrettsglede og at spillerne blir selvstendige mennesker som oppfører seg ålreit er det verdt innsatsen. Han bruker anslagsvis 750-1000 timer i året på det frivillige arbeidet.
- Kona er veldig forståelsesfull, det er jo en god del kvelder og helger som blir bundet opp.
- Er det noe negativt ved å engasjere seg så mye som du gjør?
- Paradoksalt nok er det de som stiller opp mest som får mest kjeft. Det kan være en skjør balansegang mellom å motivere og være kravstor. Men det er en mangel på voksenfrivillighet i fotballen, og alle kan bidra med noe. Enten det er å sette ut kjegler på banen eller steke vafler, gir det en positiv erfaring. Når det er sagt, er det mange som gjør en flott innsats, og som synes de får igjen for det.
Paradoksalt nok er det de som stiller opp mest som får mest kjeft.
Som trener er Sætre opptatt av både laget på banen og enkeltindividene utenfor banen.
- Et lagspill som fotball har også en oppdragerfunksjon. Ungene må møte hvis de har sagt at de skal møte, men de kan velge å trene sjeldnere hvis det er mye skolearbeid en periode. I fjor hadde vi et lag som nesten bare spilte kamper, det var et tilbud til de som ikke var interessert i å satse og bli best. Og så trener vi litt mer enn bare fotball. Vi trener på det sosiale, vennskap, holdninger. Vi stiller krav og gir ansvar. Og kanskje er det viktigst å få med dem som oppfører seg dårligst, for idretten kan lære dem å mestre sinne og aggresjon. Ildsjelen tar gjerne på seg oppdragerrollen når det trengs. Og han legger like mye vekt på iver som ferdigheter når han velger hvem som får spille.
- Noen foreldre er veldig opptatt av å fremheve sine egne barn. De kan godt roe konkurranseinstinktet og være mer rause overfor andres barn.
- Du er ikke den som topper laget?
- Jeg synes det er viktig å eksperimentere, slik at for eksempel alle får prøve å stå i mål. Men jeg er verken tilhenger av at alle skal spille like mye, eller at de beste alltid skal spille mest. Det avgjørende er at alle får være med. Fotball skal være moro og det skal være lov å gjøre feil. I 13-16 årsalderen har det en tendens til å bli mye alvor og ambisjoner.
For Sætre var det et høydepunkt da han i fjor ble tildelt Oslo Idrettskrets’ Ildsjelpris. I begrunnelsen ble det fremhevet evnen til å fungere både som trener, samtalepartner og miljøarbeider. At han er en som gjerne hjelper de som har ekstra utfordringer på skolen eller på hjemmebane.
- Det er godt å bli satt pris på for noe du har gjort, det er en motivasjon for å stå på videre. Men jeg skulle ønske at vi fikk enda mer drahjelp, for eksempel til å dekke medlemsavgift eller kjøpe fotballsko til barn som kommer fra hjem der dette ikke blir prioritert.
Han nikker mot fotballbanen og Lindeberg senter.
- Det er utviklende å drive med denne type frivillighet. Og det er på lang sikt du ser resultatene.