Kjære alle sammen
Jeg vil benytte anledningen til å reflektere litt over hva koronapandemien har gitt meg av tanker. For dette viruset har mer enn noe annet vist oss hvor skjør samfunnsstrukturen vår er, hvor skjørt livet egentlig er. Nå, på vei over i en ny normal, skal vi sette pris på hvor heldige – og dyktige – vi tross alt har vært, som samfunn. Vi har spart mange liv, dempet mye sorg og lidelse gjennom å hvile i de samme verdiene som har skapt samfunnet vårt. Det har vært fellesskap, tillit, dugnad og hensynet til de svakeste som har definert valgene som er tatt – og som vi lojalt har fulgt.
Men pandemien har også vist oss hva vi som idrettsorganisasjon har – og hva vi risikerer å miste om vi ikke tar vare på det. Selve idretten har vært under press, og idrettslagenes daglige funksjon ble svært annerledes enn før. Limet i lokalsamfunnet endret seg. På jobben var ikke kollegene der lenger til den daglige kaffepraten, til oppdateringene om hverdagen, til felles gleder og felles utfordringer. Fellesskapet ansikt til ansikt ble erstattet med skjerm til skjerm. Det er langt fra det samme.
Jeg har tenkt på verdien av opplevelsene av kultur og idrett som ble borte. Ikke mer teater, ikke mer konsert, ikke mer fulle tribuner eller tilskuere under OL. Jeg tenker på hvor heldige vi tross alt har vært for at vi har det slik vi har det nå – og jeg er takknemlig.
Nå skal vi også stå sammen på vei tilbake til «normalen», til en bedre normal enn før pandemien, håper jeg. For nå når vi vet hva vi en stund ikke hadde, bør vi sette enda større pris på det vi har og bygge det med tillit og fellesskap. Idretten sto sammen i korona, jeg er sikker på at vi også vil fortsette med det etter korona.
Det er fortsatt utfordringer – de blir ikke borte. Krigen i Ukraina kommer til å kreve at idretten igjen stiller opp for flyktninger som kommer til Norge, og det vet jeg at idretten vil gjøre. Høye strøm- og energiregninger for mange idrettslag vil kreve aktive myndigheter som ser verdien av ikke å skyve alle disse kostnadene over på medlemmene. Det skaper høyere barrierer for idrettsdeltakelse heller enn lavere.
Jeg er usedvanlig spent på medlemsrapporteringen for 2021. Jeg frykter at medlemstallene fortsatt er mye lavere enn før pandemien, og jeg er mest bekymret for ungdoms deltakelse i idrett. Jeg vet også at idrettens frivillighet er nært knyttet til barn og unges deltakelse, så jeg er også usikker på hvordan fremtiden for frivilligheten i idretten ser ut. Å få alle tilbake til idretten blir vår viktigste oppgave fremover. Idrettsglede fortjener å bli delt, og vi må sammen jobbe for å få det til.
Og dere, all ære og hatten av for alle store idrettsøyeblikk jeg var så heldig å få ta del i det siste året. Spesielt fint var det å oppleve å være til stede i Beijing under både OL og Paralympics. Imponerende innsats fra utøvere, trenere, ledere og støtteapparatet. En stor honnør til dere alle!
Et litt dystert tilbakeblikk og søkelys på utfordringer må ikke ta bort mitt genuine ønske om en riktig god påske til alle. Jeg tror virkelig på resten av dette året og på idrettens fremtid. Vi er blitt mer bevisste på hva vi har, og hva vi ikke må miste.
Jeg håper alle får noen riktig fine og berikende fridager sammen med sine nærmeste. Jeg gleder meg til det, men jeg gleder meg også til å ta fatt på tiden etter påske, hvor vi sammen skal forme fremtidens idrett. Den blir fin.
Beste hilsen Berit