Idretten har forsvart enerettsmodellen i møte med lisenstilhengere og kommersielle krefter. Vi har stått opp for den, fordi vi vet hva som står på spill: ansvarlighet, forutsigbarhet og store verdier tilbake til frivilligheten. Men forsvar av modellen forplikter – det forplikter også til å si fra når styringen svikter.
Fredagens premieskandale i Norsk Tipping har vist oss hva som skjer når strukturen bak enerettsmodellen mister oversikt, ansvar og retning. Over 30 000 mennesker fikk melding om gevinster de aldri hadde vunnet. Direktøren gikk av, men styret pekte på eieren. Departementet – som både utpeker styret og det kontrollerer Lotteritilsynet – sa lite.
Hvis hele modellen bygger på ansvarlighet, da må også ansvar bæres – ikke bare fordeles.
Vi trenger derfor en systemreform, ikke en modellendring. Vi må ikke åpne for lisensregime og markedstenkning. Vi må tvert imot forsterke det beste i dagens modell – gjennom ryddige roller, åpenhet og tydelighet.
Derfor sier vi STOPP. Det er ikke et punktum. Det er et veikart:
• Styring: Et styre må ta reelt ansvar. Når krisen er dyp nok, må ikke direktøren stå alene.
• Tilsyn: Lotteritilsynet må ut av samme styringslinje som eier. Uavhengighet skaper tillit.
• Opprydding: Klargjør roller og ansvar i hele pengespillforvaltningen.
• Publikum: Folk må vite hvem som har ansvar for hva. Det er grunnlaget for tillit.
• Prinsippfasthet: Avslutt politiske utnevnelser som undergraver tillit til styrene.
Enerettsmodellen er et av få systemer i Europa som faktisk fungerer – men den må også virke innad. Skal vi fortsette å forsvare modellen utad, må vi stille de samme kravene til styring, uavhengighet og ryddighet som vi krever av alternativene.
Når enerettsmodellen settes på spill – da må vi si: STOPP
Enerettsmodellen skal ligge fast. Det er et viktig politisk og idrettspolitisk prinsipp. Men da må modellen også tåle lys på sine egne svakheter. Når staten både eier, styrer og fører tilsyn, uten klare skiller og ansvarslinjer, da må vi si: STOPP.