bloggpara.jpg

Stolte dager

Når Bjørnar Erikstad bærer flagget inn foran den norske troppen ved åpningsseremonien for Paralympics i Rio i kveld, er det starten på noen stolte dager for meg og for hele norsk idrett.

Vi kan være stolte fordi vi viser i praksis med vår toppidrett at vi behandler alle utøvere på toppnivå likt. Våre utøvere med funksjonsnedsettelser trener med den samme oppfølging, i de samme lokaler og med den samme oppmerksomheten som de øvrige toppidrettsutøverne.

Vi er stolte fordi paraidrett er en integrert del av vår organisasjon – til og med vårt fulle navn reflekterer dette: Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.

For oss handler dette om menneskesyn. Selv om vi fortsatt har en vei å gå før realiteten er at alle som ønsker å drive idrett i Norge skal kunne gjøre det på like vilkår, har vi lagt de organisatoriske rammene til rette for at det skal kunne skje. (… og jeg lover at vi ikke skal bremse vår pådriverrolle for å få til stadig bedre forutsetninger for at absolutt alle skal kunne oppleve idrettsglede)
Vi kan også være stolte fordi vi har lange og gode tradisjoner med paraidrett. Selv om vi «bare» ble 35. beste nasjon under Paralympics i London, og selv om vi fortsatt ikke er på «Lillehammer-nivå» vinterstid heller, har vi vist at vi også er en toppidrettsnasjon for mennesker med funksjonsnedsettelser – og vi blir stadig bedre.

Les også: Slik følger du #teamnorway i Paralympics

Like muligheter – for alle!
Personlig er jeg stolt over å få være president for hele den samlede organisasjonen. Jeg ble dratt inn i politisk arbeid, og derfor også etter hvert idrettspolitisk arbeid, gjennom å la meg engasjere for universell utforming og like muligheter for alle. Paralympics er et helt spesielt idrettsarrangement for meg. De som synes jeg lot meg engasjere (i overkant?) av prestasjonene under OL i Rio, kan bare regne med å se meg som minst like engasjert for prestasjonene som kommer i dagene fremover.

Jeg synes også diskusjonen om hvorvidt «standarden» er senket for Paralympics sammenlignet med OL, viser at min drøm om «One Game – One Flame» i alle fall er betimelig.


Det betyr bare at jeg ønsker at man bør se OL og Paralympics som ett idrettsarrangement – som starter med en tenning av en felles ild, som ikke slukkes før etter at siste øvelse er over i Paralympics. Selv om man kan konstatere større interesse både fra media og samarbeidspartnere for OL sammenlignet med Paralympics, kan jeg ikke forstå at man fra idrettens side kan akseptere en slik skjevhet. Med «One Game – One Flame» ville idrettsorganisasjonene – både IOC og IPC – vist at toppidrettsutøvere er toppidrettsutøvere først og fremst – hver og især ut fra egen idrett, egne forutsetninger og ut fra idrettens vilje og evne til å lage likeverdige tilbud for alle.

528 konkurranser i 23 idrettsgrener med deltakere fra 176 land viser hvor stort Paralympics er. Norge stiller godt forberedt. 25 deltakere med ambisjoner, fra hele landet. Målet er – som for OL – å gjøre det bedre enn i London. Der ble det tre gull, to sølv og tre bronse. Jeg tror våre utøvere mer enn matcher det – og da tar vi flere enn ti medaljer i Rio – til stor glede for oss, og kanskje ikke til så stor glede for alle som har veddet på at vi ikke greier det.

Særforbund med integrering på agendaen
Vår Chef de Mission, Cato Zahl Pedersen, vet bedre enn alle hva som skal til for å ta gull i Paralympics. Sarah Louise Rung og Tommy Urhaug tok gull i London – og er forberedt på å forsøke å gjenta prestasjonen nå. I følge Olaf Tufte er Birgit Skarstein med på å sette standarden på trening i roing. Disse, og resten av troppen i Rio, er med på å flytte hele norsk toppidrett i riktig retning med holdninger, med trening og med langsiktighet. De tre – og alle våre parautøvere – er forbilder langt utenfor andre med funksjonsnedsettelser. De er forbilder for hele norsk idrett!

Jeg tror ikke det er tilfeldig at de tre jeg har trukket fram alle kommer fra særforbund som har bevist at de tar integrering av utøvere med funksjonsnedsettelser på alvor. I svømming, bordtennis og roing – og i flere andre forbund – er det felles treninger, det samme toppidrettsregimet og de samme krav til alle toppidrettsutøvere.

Det er norsk idrett slik jeg gjerne ser den

 Og det er egentlig hovedgrunnen til at vi alle kan være stolte de nærmeste dagene. Lykke til utøvere, lykke til støtteapparat, lykke til særforbund.

Følg #teamnorway i sosiale medier: