En reise gjennom åtte år
Det har vært litt av en reise. Selv husker jeg godt det første møtet vinteren 2008 i formannskapssalen på Lillehammer med en heller lunken daværende styreleder i Olympiaparken. Jeg husker også det første møtet på OL-museet i Lausanne våren samme år med IOC og tre andre delegasjoner som skulle søke Ungdoms-OL 2012. Ingen visste helt hva konseptet Ungdoms-OL var – ingen hadde sett et Ungdoms-OL i levende live på dette tidspunktet.
Møtet med daværende IOC-president Jacques Rogge på IOC-hotellet under Ungdoms-OL i Singapore i 2010 har også festet seg som et klart minne. Det første han sa var at «vi måtte glemme gårsdagens overdådige åpningsseremoni – det er ikke slik vi vil ha det». Rogge var smart, og luktet lunta i møtet med en norsk delegasjon som så for seg et nøkternt olympisk arrangement på norsk jord.
Det ble en del fomling i startfasen. Det var rett og slett utfordrende å få grep om hvordan man lager et olympisk idrettsarrangement for ungdom hvor kultur- og utdanning skulle telle like mye som idretten. Det at en innleid konsulent – i beste mening - førte opp «formiddagsmat kl. 1200» på agendaen til et møte hvor kultur- og idrettsungdom skulle få komme med innspill, ble et illustrerende varsku om at ungdom måtte få en langt mer fremtredende posisjon i det videre arbeidet.
Lillehammer 2016 spilte på hele bredden i norsk idrett
Ungdoms-OL i Innsbruck og Nanjing ble flotte arrangementer. Men vi stusset på én ting; hvor var idrettsbevegelsen? Hvor var de lokale idrettslagene og deres ungdom? I Innsbruck hentet de inn arenaledere fra Red Bull-arrangementene for å arrangere kombinertkonkurransene. De frivillige kom i hovedsak fra universitetet i byen.
Disse observasjonene leder til det jeg mener har vært en viktig faktor for at Lillehammer 2016 ble den suksessen den ble: den samlede norske idrettsorganisasjonen med både en olympisk komité og et idrettsforbund. Dette muliggjorde at NIF og Lillehammer 2016 kunne spille på hele bredden av norsk idrett i planleggingen og gjennomføringen av Ungdoms-OL – og da særlig med tanke på det å skape ungt engasjement og ung oppslutning. Jeg mener at den samlede norske idrettsorganisasjonen har det som på økonomispråket kalles et «komparativt fortrinn» i møtet med et olympisk arrangement.
En generasjon norsk idrett vil få mye glede av
Arven etter et ordinært OL måles gjerne i antall meter ny vei, antall nye jernbanestasjoner, antall nye idrettsanlegg og økningen i antall overnattingsdøgn i vertsbyen. For meg vil arven etter Lillehammer 2016 dreie seg om noe helt annet; om ungt pågangsmot og ungt engasjement. Pågangsmot og engasjement fra de nesten 2000 frivillige under 30 år. Fra den unge staben i Lillehammer 2016 med en snittalder på rett over 30 år. Fra de unge grenlederne. Fra de 1100 deltakerne under 19 år som kom hjem fra Norge og Lillehammer med ny inspirasjon til å utvikle seg som idrettsutøvere og som rollemodeller. Dette er en arv norsk idrett og internasjonal idrett skal høste av i mange år.
Teksten fortsetter under bildet.
- Gi ungdommen sjansen!
Og da er vi tilbake i Lausanne tirsdag og onsdag forrige uke. Siste møte med IOC og med organisasjonskomiteen som skal arrangere Ungdoms-OL i 2020 i samme by. Hensikten med møtet var å overbringe så mye som mulig av vår kunnskap til de neste arrangørene. Det ble mye informasjon, om alt fra inngjerdinger av deltakerlandsbyen til hvordan man skal håndtere kravstore olympiske komiteer og internasjonale særforbund. Men det gikk en rød tråd gjennom det hele: gi ungdommen sjansen! La Ungdoms-OL være en arena for ung utvikling. Eller som administrerende direktør i Lillehammer 2016, Tomas Holmestad, sa det:
"The most important thing with the Youth Olympic Games is the youth focus, it is to empower youth and ensure you have youth in leading roles. That was absolutely fundamental in the success of the [Lillehammer 2016] Games, as they had so much passion and energy. I hope Lausanne we will be able to go in the same direction, as the Youth Olympic Games must be an event by, with and for young people.”
Takk for turen!
