Dette er et utdrag fra bloggen til Henry Edvardsen (26) som var idrettsfrivillig i landsbyen Siakasipa, 40 km nord for Livingstone, helt sør i Zambia. Gjennom utvekslingsprogrammet Idrettens fredskorps jobbet Henry i partnerorganisasjonen til NIF, Response Network (RN).
"Henry! Jeg har funnet en sjåfør til deg. Men prisen er høy, han vil ha 150 kwacha".
Prisen var stiv, men jeg trengte ikke lang betenkningstid før jeg innså at alternativet var å tilbringe natten i en chibuku-bar. Jeg takket hjelperen min så mye for innsatsen ved å kjøpe han en flaske chibuku, og hoppet inn i bilen som ventet på meg. Sjåføren min introduserte seg selv som Henry, og han gliste bredt da jeg fortalte at vi var navnebrødre. Henry snakket ikke mye engelsk, og tongaen min var svært begrenset, men likevel fløt samtalen mellom oss lett som bare det. Jeg hadde nemlig blitt oppmerksom på et Chelsea-klistremerke i frontruta, og etter å ha spurt sjåføren om det var laget hans, snakket vi samme språk; fotball.
"Chelsea? Manchester United? Manchester City? Barcelona?" spurte han meg mens han forsøkte å gjette hvilken klubb som ligger nærmest hjertet mitt.
"Liverpool" svarte jeg. "You'll never walk alone" sa Henry, før han satte på radioen.
Idretten blir hva du og jeg gjør den til
You'll never walk alone. For meg er det nettopp det idretten, og spesielt fotballen, har bidratt til. Hvor enn jeg har vært i verden - på Helgelandskysten, i millionbyene i fjellene i Bolivia, eller i landsbyer bortgjemt i de zambiske skogene - så har fotballen åpnet dører for meg. Den har gitt meg en identitet, jeg har opplevd tilhørighet gjennom den, og den har alltid fått meg til å føle meg som en del av et større fellesskap.
Idrett er lek, men det er ikke til å komme bort i fra at det er lek som betyr mye for mange. For meg har leken bydd på mening, utfordringer og mestringsfølelse. Jeg har til og med lært meg å kjenne verden gjennom idretten - gi meg en by fra Latvia, og du skal få et fotball-lag tilbake av meg.
Jeg har også fått erfare at idretten i seg selv ikke er nok til å gjøre verden til et bedre sted. Idretten blir nemlig, som alt annet her i verden, hva du og jeg gjør den til. I 2014 fikk jeg lov til å utforske hvordan supportergrupper i Bolivia brukte fotball til å mobilisere til vold mot politiet og andre grupperinger. I år er jeg utplassert i en organisasjon som bruker idretten til å mobilisere lokalsamfunn til å ta i bruk kunnskaper og ferdigheter som kan bidra til en lysere fremtid.
Slik jobber min partnerorganisasjon
Response Network (RN) driver selvhjelpsprosjekter på landsbygda utenfor Livingstone, knyttet til helse, likestilling og utdanning. Organisasjonen er i utgangspunktet ikke en idrettsorganisasjon, men har siden starten av samarbeidet med NIF i 2006, drevet et eget idrettsprogram. RN forsøker å forhindre donoravhengighet og fremme bærekraftig utvikling ved å forbedre landsbybefolkningens tilgang til nødvendig informasjon, for eksempel ved å undervise om hvilke rettigheter de innehar, eller hvilke ressurser som er nødvendige til akkurat deres prosjekt. Når informasjonen er delt er det opp til lokalsamfunnene selv å bestemme hva de vil bruke informasjonen til, mens RN inntar en rolle hvor de kan sette lokalsamfunnet i kontakt med mennesker og ressurser prosjektet er avhengig av. Ved å la lokalsamfunnene drive prosjektene selv utvikler de nye ferdigheter og kunnskap, samtidig som det skaper ansvarlighet for prosjektet.
Idretten blir hva du og jeg gjør den til. Hvilke verdier vil du at idretten skal reflektere? Bli med på laget: Søk om å bli idrettsfrivillig i Afrika.