Det avholdes årlig IOC-sesjoner, og i et OL/PL-år avholdes disse rett i forkant av Lekene. Sesjonene kan på mange måter sammenliknes med generalforsamlinger. Sentralt i en IOC-sesjon står rapporteringer fra organisasjonens ulike kommisjoner, statusgjennomganger for fremtidige OL, økonomirapporteringer og valg og gjenvalg av IOC-medlemmer. Annet hvert år er det også avstemning om tildeling av OL og Paralympics. Under fjorårets sesjon i Kuala Lumpur ble Beijing valgt som arrangør for vinter-OL i 2022, og Lausanne ble valgt som arrangør for Ungdoms-OL i 2020. Neste år skal sesjonen, som går av stabelen i Lima, stemme over hvilken av byene Los Angeles, Budapest, Roma eller Paris som skal arrangere sommer-OL i 2024.
Selv har jeg vært så heldig å få være tilstede ved alle sesjoner fra 2012 og til årets sesjon i Rio. Hver sesjon lever på mange måter sitt eget liv og det er gjerne én stor sak som preger samtalene mellom stolradene og i pausene. I 2013 var det valget av ny IOC-president som preget sesjonen, mens det i år har vært dopingsaken i russisk idrett. Underveis går det hele tiden mange rykter, folk legger merke til hvem som snakker med hvem, og alle skal hilse på alle. Politiske bakspillere og kommunikasjonsrådgivere lurer rundt hvert hjørne. Ikke ulikt et landsmøte i et politisk parti hjemme i Norge, eller et idrettsting for den saks skyld.
Årets sesjon ble preget av den mye omtalte dopingskandalen i russisk idrett. Det var derfor viktig for mange IOC-medlemmer å markere ståsted.
De fleste som tok ordet gav uttrykk for at IOC Executive Boards (IOCs styre) håndtering av saken var riktig; at det nå er viktig å ikke gi russiske utøvere en kollektiv avstraffelse for det organiserte og statsdrevne dopingjukset som beviselig har funnet sted i årene 2011 til 2015. Men noen tok tydelig til motmæle. Særlig gjaldt dette den gamle ringreven og «rebellen» Dick Pound fra Canada. Pound har lang fartstid som IOC-medlem og som tidligere president i WADA, og han forsøkte sågar å bli IOC-president i 2001.
Da det skulle stemmes blant IOC-medlemmene over styrets vedtak i saken, var det likevel et annet IOC-medlem som valgte å stikke haken frem og vise sin misnøye gjennom å være den eneste som stemte imot sitt eget styre. Det var det unge britiske IOC-medlemmet og medlem av utøverkomiteen, Adam Penguilly. Vi som har jobbet tett med Ungdoms-OL på Lillehammer over flere år kjenner Adam fra hans posisjon som medlem av koordineringskommisjonen for YOG 2016. IOCs styre fikk gjennomslag for sin håndtering av saken, og det er tydelig at president Thomas Bach akkurat nå har klart å samle majoriteten i IOC i dette spørsmålet. Så får vi se hvor denne saken bærer nå som flere sportsministre har vært tydelige overfor IOC om at de forventer enda kraftigere oppgjør med land som bedriver organisert dopingjuks. Det er mye som tyder på at det kan bli heftige diskusjoner mellom IOC og flere av de internasjonale særforbundene på den ene siden, og WADA og (vestlige) regjeringer på den andre siden i tiden som kommer.
Jeg velger å se på utfallet av denne saken, slik det fremkom under årets sesjon, som en påminnelse om at makten i internasjonal idrett ikke bare sitter i de tradisjonelle vestlige land, men i stadig større grad i Øst-Europa, Asia og i Midt-Østen. Dette er en realitet vi må forholde oss til, enten vi liker det eller ikke.
Når det gjelder den nevnte utøverkomiteen, så fremstår den for meg som en sterkere og sterkere kraft innad i kollegiet av IOC-medlemmer. Komiteens medlemmer tar ofte ordet under IOCs sesjoner. Thomas Bach har til det kjedsommelige understreket at utøverne er «at the heart of the Olympic Movement», noe som også tydelig fremkommer i hans «valgmanifest» Olympic Agenda 2020. Komiteen har tradisjonelt hatt sterke ledere, som f.eks. den namibiske sprinteren Frank Fredericks (2008-2012), den tyske fekteren Claudia Bokel (2012-2016), og fra OL 2016 den tidligere amerikanske ishockeyspilleren Angela Ruggiero - som for tiden nyter stor respekt innad i IOC. Litt flåsete sagt kan utøverkomiteen sammenlignes med et politisk ungdomsparti; et ungt uromoment i egen organisasjon (som du helst bør ha på lag). I forbindelse med saken om doping i russisk idrett kom dette til syne ved at daværende utøverkomitéleder, tyske Claudia Bokel, var en tydelig forkjemper for russisk utestengelse.
Ungdoms-OL på Lillehammer
Sett med norske øyne var det svært hyggelig å være tilstede under sluttrapporteringen fra Ungdoms-OLs organisasjonskomité til sesjonen. Sluttrapporten markerte på sett og vis at reisen som startet med de første møtene mellom NIF og IOC høsten/vinteren 2007/2008 om å få Ungdoms-OL til Norge, nå formelt har kommet til veis ende. For meg, som har hatt gleden av å være involvert i prosjektet fra den spede begynnelse, var denne sluttrapporteringen både vemodig og flott. Vemodig fordi reisen har vært så fantastisk spennende og givende. Flott fordi tilbakemeldingene fra sentrale IOC-medlemmer var overveldende positive. Slike rapporteringer på IOC-sesjoner er ofte ganske kjedelige og gir liten eller ingen respons fra salen. Denne gangen var det motsatt. LYOGOCs administrerende direktør Tomas Holmestad leverte en inspirerende og fremoverlent sluttrapport. Jeg la særlig merke til Prins Albert av Monacos kommentar om at Ungdoms-OL på Lillehammer hadde satt «a new benchmark for future Summer and Winter Games». Da kjente jeg stolthet over å representere norsk idrett, og jeg kjente på en takknemmelighet til alle som har bidratt til suksessen på Lillehammer.
Men IOC-sesjonen i Rio er så visst ingen endestasjon for Ungdoms-OL.
Alle de unge medarbeiderne på Lillehammer har gjennom sin innsats lagt ballen på straffemerket for norsk ungdomsidrett. Nå skal vi videreføre og videreutvikle det unge engasjementet og den unge frivilligheten i norsk idrett. Og vi skal etablere et Olympic Legacy Center på Lillehammer - som IOC under sesjonen gav uttrykk for å ha store forventninger til.
Retningsgivende valg
Sesjonens valg av åtte nye IOC-medlemmer gir forhåpentligvis en indikasjon på den retningen IOC ønsker å ta i årene som kommer. Anant Singh er en Sør-Afrikansk filmprodusent. Colombianske Luis Moreno er president i den Interamerikanske Utviklingsbanken. Indiske Nita Ambani er grunnlegger av og styreleder i Reliance Foundation. Finske Sara Essayah er leder av det finske Kristeligdemokratiske partiet. Fire av de åtte nye medlemmene er kvinner. Tre av de åtte er fra Europa, én er fra Afrika, én fra Asia, én fra Nord-Amerika, én fra Sør-Amerika og én fra Oseania. Denne sammensetningen viser kanskje at Tomas Bachs valgspråk «Unity in Diversity» er noe mer enn bare en floskel?
Det er viktig at norsk idrett er tilstede på de viktigste idrettspolitiske møteplassene. Det gir oss førstehåndsinnsikt i hva som skjer på innsiden i internasjonal idrett. Det gir oss mulighet til å knytte forbindelser med sentrale internasjonale beslutningstakere. Det gir oss en mulighet til å påvirke. Utviklingen av internasjonal idrett er ikke likegyldig for oss. Det har opptakten til OL og Paralympics til fulle vist.