Helsedirektoratet - Idrett aktiviserer ikke voksne
Norsk idrett har over 700 000 aktive voksne og våre tall viser en økning over de siste 10 år. Vi vet ikke om noen annen organisasjon som kan vise til en tilsvarende aktivitet blant sine medlemmer. I tillegg tilrettelegger vi mange aktiviteter hvor også ikke medlemmer deltar – turorientering, mosjonsritt-, turrenn og – løp, og Svøm Langt-aksjonen er noen eksempler på slike aktiviteter. Det finnes mange flere. Så hvordan et statlig organ som Helsedirektoratet, kan konkludere med at idrett ikke aktiviserer voksne, er uforståelig og vitner om lite kunnskap om hva idrettsbevegelsen står for.
Det er også verdt å merke seg at idrettslagenes voksenaktivitet drives helt uten statlig aktivitetsstøtte. Slik støtte er forbeholdt barn og ungdom.
Avdelingsdirektør Linhave i Helsedirektoratet uttaler at Kommunene må tenke bredere enn idrett når de skal legge til rette for aktivitet, når vi nå får dokumentert at idretten har marginal betydning for den voksne befolkningen.
Linhave tar feil når han sier at idretten har marginal betydning for den voksne befolkningen, men vi er enige i at kommunene også bør bygge nærmiljøanlegg og anlegg for friluftslivet. Det gjør de da også. Nesten to tredjedeler av alle anlegg som er åpnet siden 2010, er anlegg som primært brukes til egenorganisert aktivitet. Staten har gjennom spillemiddelordningen lenge prioritert bygging av slike anlegg. De fleste nærmiljøanleggene mottar 50 prosent av anleggskostnaden i spillemidler, mens det gjennomsnittlige tilskuddet til idrettsanleggene har ligget på 20 – 22 prosent de siste årene.
Skal vi få flere i aktivitet må det bygges flere anlegg.
Det finnes i dag idrettslag som har ventelister – barn får ikke drive med den idretten de ønsker fordi det er mangel på anlegg. Det bør det gjøres noe med. Svaret er ikke å redusere tilskuddene til bygging av idrettsanlegg, men tvert om å øke dem. Idretten har vedtatt et mål om å øke tilskuddssatsene til 30 prosent av anleggskostnaden. Det er vi overbevist om at samfunnet vil tjene på, på sikt.
Det kan virke som Helsedirektoratet mener at for mye av spillemidlene har gått til idrettshaller og fotballanlegg, fordi rapporten peker på at den voksne befolkningen bruker disse anleggstypene mindre enn før. Er det god politikk å ta penger fra anlegg som primært brukes av barn og unge for å prioritere voksenidretten? Vil ikke dette kunne føre til økte kostnader for barneidretten? Vi deler ønsket om flere ressurser til idrettsanlegg for egenorganisert aktivitet, men ikke på bekostning av de anleggene som fremtidens voksne bruker. Flere anlegg krever flere penger. Så enkelt er det.
I den grad de voksne ikke lenger trener i idrettshaller og fotballbaner, så skyldes det at vi har for få slike anlegg, ikke at de står tomme. Vi inviterer gjerne Helsedirektoratet til en ettermiddags- og kveldstur rundt til Oslos idrettshaller så får vi se hvor mange tomme haller vi finner. Når fotballsesongen er i gang kan vi ta samme tur til kunstgressbanene. Der vil vi finne anlegg fylt av barn og ungdom i full aktivitet. Er det ikke dette vi ønsker? Er ikke målet med den statlige idrettspolitikken først og fremst å få barn og ungdom i aktivitet?