Idrettspresident Tom Tvedt åpnet Ledermøtet i Bodø. Les hele talens hans. Foto: Geir Owe Fredheim
Idrettspresident Tom Tvedt åpnet Ledermøtet i Bodø. Les hele talens hans. Foto: Geir Owe Fredheim

Les Tom Tvedts tale til Ledermøtet

Les hele talen til idrettspresident Tom Tvedt til Ledermøtet i Bodø.

Æresmedlemmer – representanter for Kulturdepartementet – kjære idrettsvenner

Da dette idrettsstyret ble valgt i 2015 hadde jeg noen løfter til tingforsamlingen fra denne talerstolen. Jeg hadde en ambisjon på vegne av hele norsk idrett, mitt styre og på vegne av meg selv. Det var derfor jeg ønsket å være idrettspresident; jeg ville bidra til å flytte vår fantastiske idrettsbevegelse videre i riktig retning.

Det er rom for å kunne si at noe av det jeg ønsket å påvirke, ønsket å skyve videre i riktig retning og ønsket å arbeide for å få til – ikke har vært det som har fått størst oppmerksomhet i mediene det siste drøye året.  Det er dumt, det er irriterende, men det har vært nødvendig. Jeg beklager ikke at vi har fått søkelys på doping og åpenhet, men jeg beklager at det samme søkelyset ikke har lyst like sterkt på alt det vi har fått til.  For norsk idrett har ikke stoppet sin utvikling, men har tatt viktige og nye skritt i riktig retning. 

Sarah Louise Rung og Ann Cathrin Lübbe er forbilder – ikke bare for andre parautøvere, men for alle idrettsutøvere.  Det er ingen som «bader» seg til paralympisk gull.  Dette er ikke bare paraidrett.  Dette er toppidrett!

Og vi kommer heller ikke unna «definisjonen på idrettsglede».  Alle som så Stig André Berge etter å ha vunnet bronse i Rio, glemmer det ikke.  Sammen med roerne og håndballjentene skaffet han oss medaljer også i OL.

Det er fristende å si «nær sagt som vanlig» har skiidrettene i Norge vist verden vinterveien.  Vi er ganske bortskjemte. Et strålende verdensmesterskap i nordiske grener i Lahti – der Marit Bjørgen og jentene nesten gjorde rent bord. Alpinistene ser ut til å komme tilbake igjen og igjen til tross for tilsynelatende tilbakeslag hele tiden – og snart kommer Axel tilbake – igjen.

I tillegg har norske snowboardere og fri-skiere også denne sesongen høstet internasjonale medaljer både hjemme og ute.

Det er farlig å begynne å ramse opp – særlig når jeg tenker på at for eksempel orientering, dans, kickboxing og undervannsrugby jevnt og trutt høster internasjonale medaljer.

Og Norge er «plutselig» blitt verdens beste håndballnasjon på landslagsnivå!  Det synes jeg er god grunn til å markere. 

For å ivareta hele bildet må vi naturligvis også trekke fram troppen som reiste til Østerrike og Special Olympics World Winter Games. Den som tviler på idrettens mulighet til å være en positiv bidragsyter for gode fellesskap og gode lokalsamfunn, kan for eksempel snakke med Karmøy innebandy, som dere så på tv.

Når det gjelder åpenhet har Idrettsstyret valgt en prinsipiell tilnærming til hva slags forvaltningspraksis idretten skal ha.

Idrettsstyret ønsker at dere skal være med på å bestemme veien videre.

Derfor skal vi diskutere åpenhet og innsyn i en egen bolk litt seinere i dag.  Dette vil jeg komme jeg tilbake til i innledningen til saken.

Økonomi og rammevilkår er viktige forutsetninger for fortsatt utvikling av norsk idrett. 2016 ble et historisk godt år for hele idretten. Rekordår for Norsk Tipping og gode momskompensasjonsordninger sikrer fortsatt en stabil og ikke minst forutsigbar nasjonal finansiering av både anleggsbygging og organisasjon vår.

Selve grunnlaget for idrettens finansiering, overskuddet fra Norsk Tipping til idrettsformål, har vært under et voldsomt press.  Sterke aktører med store penger, både her i Norge og internasjonalt, har jobbet i alle tenkelige og utenkelige kanaler for å endre dagens system.  Tirsdag 3. mai vedtok et enstemmig Storting å beholde enerettsmodellen som grunnlag for statens spillpolitikk.  Det var en stor seier for idretten. Det var en stor seier for hele frivilligheten. Her har vi så definitivt levert når det gjelder IPD!

Jeg vil helt uten videre gratulere og takke hele idretten for å være langsiktige, konsekvente, tydelige og ikke minst prinsipielle i argumentasjonen gjennom hele denne kampen for å bevare enerettsmodellen. Ingen kan ha vært i tvil om hva vi har ment om dette.

I 2016 ga enerettsmodellen over fem tusen millioner kroner i overskudd til idrett, kultur og humanitære organisasjoner – samtidig som at det ble innført felles tapsgrenser for alle spill og andre tiltak for å begrense uheldig spillatferd. Flere spillere enn noensinne spiller gjennom Norsk Tipping  –  uten noen indikasjoner på at det har fått konsekvenser for omfanget av spillavhengighet.

Folkens, denne kampen er ikke over. De uregulerte spillselskapene har ikke gitt opp og kommer til å utfordre loven i fremtiden. Mange politikere som stemte for enerettsmodellen sier at dagens ordning er «midlertidig».  At en lisensiering vil tvinge seg fram.

Det som er sikkert er at vi må sørge for at ansvarligheten ikke svekkes, og sørge for at færre spillere velger å spille hos de uregulerte aktørene. 

Samtidig skal vi passe på at Norsk Tipping har fått med seg Stortingets enstemmige strenge krav til at de oppfyller sitt samfunnsoppdrag og bidrar til ansvarlighet som grunnlag for sin egen eksistens.  Vi ønsker oss likevel en moderne aktør som følger med i tiden.

På alle arenaer der jeg treffer unge mennesker, har jeg gjort det til en vane å spørre om de har konto hos utenlandske spillselskap. Jeg opplever, dessverre, at mange unge – særlig gutter – svarer ja. De vet heller ikke at det ikke er tillatt for disse selskapene å drive spillvirksomhet i Norge eller å reklamere.  Med den massive reklamen som vises på norske tv-skjermer hver dag er det vanskelig å bebreide dem det.  Etter mitt skjønn kan idretten selv gjøre mye for å nå fram til de unge guttene – med informasjon og konsekvenser av spillingen utenlands. Da styrkes også ansvarligheten og enerettsmodellen fungerer etter intensjonen. 

Den første av våre fanesaker før valget i høst er «En milliard kroner på statsbudsjettet hvert år til breddeanlegg over hele landet».  Det var vårt mål ved idrettstinget i 2015 og det er målet også nå til etterslepet er borte.  Så lenge behovet for idrettsanlegg ikke er dekket – så lenge tilbudet ikke dekker etterspørselen – blir bygging av idrettsanlegg vår viktigste sak. Spillemidlene alene dekker ikke den opprinnelige statlige andelen.  Derfor mener vi at det i tillegg må settes av penger direkte på statsbudsjettet for å dekke opp behovet, for å bli kvitt etterslepet og for ytterligere å stimulere til anleggsbygging over hele landet.  Ja, jeg vet at det er mange klubber som sliter med driften av anlegg. Det er helt naturlig at den kampen løfter vi i kommune- og fylkesvalgkampen i 2019.

I Norge har vi god tradisjon for at toppidretten lærer av hverandre.  Jeg tror det har vært helt sentralt. Toppidrettsrapporten trakk fram behovet for regionale sentra for toppidrett.  Der er vi snart i mål.  Der mikses kompetanse regionalt.  Toppidrettsfag, medisin og forskning.

Fordi vi skal skape felles utviklingsarenaer for toppidretten, jobber både Idrettshøgskolen, Olympiatoppen og idrettsstyret med å få på plass Campus Sognsvann.  Det skal være en felles møteplass for toppidretten og er helt nødvendig dersom vi skal kunne utvikle selve samarbeidstanken som ligger til grunn for norsk toppidrett. Mye arbeid er gjort, både med å utvikle konsept og tanker, og overfor både kommunale og statlige myndigheter. 

Vi kommer til å jobbe hardt med å få realisert Campus Sognsvann – rett og slett fordi det er helt nødvendig for å holde følge med resten av verden.

«Idrettsglede for alle» er ikke «idrettsglede for de som har råd». Jeg har lovet at vi skal jobbe hardt med å redusere økonomi som barriere for å være med i idretten – og det gjør vi.  På grunn av idrettens arbeid kan vi i år søke på den nasjonale støtteordningen mot barnefattigdom, for første gang. Tidligere har det ikke vært lov å søke til vanlig idrettsaktivitet. Summen i ordningen er 197 millioner kroner. Det er på sin plass å rette en spesiell takk til Barne-, og likestillingsdepartementet og statsråd Solveig Horne.

Sommeren 2016 signerte jeg Fritidserklæringen sammen med statsminister Erna Solberg, kulturminister Linda Hofstad Helleland, kommunalminister Jan Tore Sanner, barne- og likestillingsminister Solveig Horne og ledelsen i KS og flere frivillige organisasjoner.  Erklæringen betyr at en felles innsats for at alle barn – uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon – skal få mulighet til å delta i en organisert fritidsaktivitet – deriblant idrett.

I tillegg vil flere anlegg, billigere anlegg og kanskje til og med gratis bruk av anleggene for barn og ungdom, naturligvis bidra til å redusere kostnadene ved deltakelse i idrett.  Og, vi skal ta vår del av ansvaret for å redusere kostnadene idretten selv påfører deltakerne.

IPD krever at vi moderniserer arbeidet slik at det skal bli lettere å være med i norsk idrett – både som enkeltmedlem og som idrettslag. Det arbeidet er igangsatt.  Det jobbes også intensivt med digitaliseringen av vår virksomhet for at det skal bli lettere for klubbene våre.

Jeg er helt klar på at vi sammen må bygge videre på norsk idretts grunnleggende verdier og tradisjoner – samtidig så må vi klare å fornye oss i tråd med samfunnets utvikling.

Idrettsforbundet må forstå sin tid og tilpasse seg dagens tidsånd.  Både organisatorisk og idrettslig drives idrett på andre måter, på andre arenaer og med andre strukturer enn vi har vært vant til.  Dette Ledermøtet skal gi innspill til arbeidet med å modernisere norsk idrett til dagens virkelighet. Det kommer vi til å gjøre uten å kaste selve grunnlaget – medlemmene og verdiene – på båten.

Vi vil gjerne ta imot nye idretter og nye aktivitetsformer, men vi må være idrett!  Vår kjernevirksomhet er idrett.  

Nå er det en positiv prosess mellom Snowboardforbundet og Norsk organisasjon for rullebrett – skaterne – om medlemskap.

Fremtiden kommer til å kreve arbeid med å avgrense, med definisjoner og med rammer rundt det vi driver med.  Forleden leste jeg at Viking har signert en e-sportspiller som skal representere klubben internasjonalt. I Asia-lekene i 2022 er e-sport en egen idrett.

I programerklæringen i Idrettspolitisk dokument står det at vi skal speile mangfoldet i samfunnet – det handler også om kjønn.  I tillegg skal vi engasjere flere kvinner og unge i trener- og lederroller.  Omverdenens søkelys har vært sterkest på kvinnerepresentasjon – og da først og fremst på toppnivå.

Jeg kan forsikre Ledermøtet om at det jobbes hardt både politisk og administrativt med å få en enda bedre kjønnsfordeling tvers gjennom norsk idrett.  Vi gjør det fordi vi vet at det er viktig med kvinner som rollemodeller, med kvinner som trenere og med kvinner som ledere.  Vi vet at vi både får og gir en bredere og bedre kompetanse om begge kjønn er representert på alle nivå i norsk idrett.  Vi gjør dette fordi vi vil – ikke fordi vi «må». 

Det siste året har NIF satt i gang et forskningsprosjekt for å få status på kjønnsbalansen i særforbundene.  De første resultatene får dere presentert i morgen.

Norsk idrett var ledende med strukturelt å sikre representasjon fra begge kjønn allerede i 1990, men folkens, vi er ikke i mål.  Vi er heller ikke i mål selv om vi er omtrent på samme nivå når det gjelder andelen kvinnelige ledere som departementene eller direktoratene er, eller at vi ligger langt foran de 200 største børsnoterte selskapene.

Senere under Ledermøtet skal vi diskutere kjønnsbalansen i idretten.

IPD har et eget punkt om å arbeide for å få internasjonale arrangement og konkurranser til Norge.  Konkurransen internasjonalt om denne type arrangementer, er stor. For meg er det helt naturlig at vi må bli flinkere til å tiltrekke oss og gjennomføre internasjonale idrettsbegivenheter i Norge.  Det gjelder både konferanser, kongresser og ikke minst konkurranser.

Jeg har lyst til å skryte av særforbundene som har fått utredet et konsept som handler om nettopp dette.  Målet er at vi sammen forsøker å bygge kompetanse i å søke- og å arrangere internasjonale mesterskap i Norge, både på toppidrettssiden og på breddeidrettssiden, i tillegg til konferanser og kongresser.

Avslutningsvis vil jeg ta opp et siste viktig tema, antidoping. Internasjonale granskninger, der også Norge har bidratt, har avdekket systematiske og omfattende brudd på dopingreglene i enkelte idrettsmiljøer.

Det som har blitt avdekket er skremmende og viser at kampen mot doping må fortsette med uforminsket styrke. Her må internasjonale organisasjoner som IOC, WADA, internasjonale særforbund ta et ansvar for å holde trykket oppe, og både NIF og dere som nasjonale særforbund har et ansvar for å bidra inn i denne kampen.

Dette kan dere blant annet gjøre ved å lage en handlingsplan mot doping i eget forbund, slik at dere får satt antidopingarbeidet på agendaen og sikre at de pliktene som følger av WADA-koden, følges.

I senere tid har norsk idrett hatt flere saker der det blant annet har blitt satt søkelys på vårt forebyggende arbeid.

I kjølvannet av disse sakene har det blitt økt bevissthet på våre rutiner og strukturer. Det er blitt nedlagt et betydelig arbeid for å forhindre liknende saker og det arbeidet vil jeg berømme dere for! Vi må aldri glemme at vi sammen er til for de rene utøverne.

Norsk idrett er heldig som har Antidoping Norge som vår gode samarbeidspartner på antidoping-området. De tilbyr særforbund seminarer, e-læringsprogrammer og annen bistand i det forebyggende arbeidet.

Vi må imidlertid aldri glemme at ansvaret for det forebyggende arbeidet ligger hos oss i idretten. Gjennom vårt engasjement for idrett er det viktig at vi alle benytter muligheten til å formidle gode verdier og holdninger. Ikke bare holdninger til doping, men også at vi sammen tar ansvar for å løfte frem de gode verdiene norsk idrett står for.

Programmet for dette møtet er interessant og godt.  Jeg vet det blir kvalifiserte og gode diskusjoner. La oss sammen ha et godt ledermøte.