Norges idrettsforbund møter den profilerte friidrettsutøveren Amalie Iuel på Olympiatoppen på Sognsvann. Norges beste kvinnelige hekkeløper forteller om sitt møte med barneidretten og hvorfor det hele toppet seg med skader og motivasjonssvikt.
- Jeg hadde vanvittig mye energi som barn, og jeg gikk nok både mamma og pappa litt på nervene. De ville at jeg skulle få utløp for energien og en dag dro vi til Nadderud stadion for å finne en idrett jeg kunne begynne med.
- Jeg begynte med friidrett, men det var liksom ikke nok for meg. Derfor begynte jeg også med fotball, håndball og langrenn.
Og slik ble det.
En barnestjerne er født
Amalie ble raskt en kjent skikkelse i idrettsmiljøet i IL Tyrving. Hun var allsidig og flink i det meste, og stilte opp på hver eneste trening. Men alt har sin pris. Det ble for mye. Familien så henne aldri, og hennes enorme aktivitetsnivå førte til overtrening og slitasje på ledd og muskler.
- Det ble rett og slett for mye trening. I tidlig alder fikk jeg småskader både her og der fordi jeg ikke fikk restituert godt nok. Jeg fikk slatters i hælen og hadde generelt mye vondt i føttene, forteller hun.
- Pappa sa at jeg ikke kunne holde på med så mange idretter lenger fordi jeg kom til å bli utbrent og bare enda mer skadet. Jeg måtte bestemme meg for én idrett, sier 23-åringen.
Valget var enkelt. Friidretten, med sine mange forskjellige grener, og mulighet for allsidig og ulik trening, ble den soleklare vinneren.
- Jeg klarte å beholde den indre motivasjonen til å satse videre på friidrett. Jeg har faktisk aldri sett at det å holde på med veldig mange ulike idretter skaper gode resultater på sikt. Derimot er det svært viktig at man har en allsidig tilnærming til det man holder på med. Og det fikk jeg gjennom friidrettsmiljøet i IL Tyrving.
Har et vinnerinstinkt av de sjeldne
Amalie har alltid hatt et vanvittig behov for å vinne. Og hun innrømmer gladelig at det har vært viktig helt fra starten av.
- Det å vinne betyr selvsagt ikke alt – men forsøk å si det til meg som 8-9 åring. Jeg skjønte rett og slett ikke konseptet med å tape.
- Da jeg var 8 år gammel løp jeg om kapp med kusina mi på 5 år. Hun spurte om hun kunne få et lite forsprang fordi jeg var eldre og hadde lange bein. Men jeg sa nei. Det skulle være likt for alle. Jeg vant selvsagt med stor margin.
Konsekvensen av å vinne ble at rosende ord aldri var langt unna. Den «flinke piken» fortsatte å vinne i stor stil og da det ble lov å konkurrere mot andre fant man ikke sjeldent Amalie øverst på resultatlistene i kulestøt, lengde, 60 meter, 600 meter, hekkeløp og høydehopp.
Hatet friidrett
Men så kom nedturen. I puberteten dukket det stadig opp jevnaldrende som løp like fort, eller fortere, enn henne.
- Selvtilliten fikk en knekk og motivasjonen ble borte. Det skjedde akkurat i puberteten – da andre jenter utviklet muskler raskere enn meg. Jeg mistet troen og det var perioder hvor jeg hatet friidretten.
Men verken foreldrene hennes eller trenerne hadde mistet troen. De kjente til hennes potensial og forklarte hvorfor det buttet imot.
- Alle utvikler seg forskjellig i puberteten. De fortalte meg at det var viktig at jeg fokuserte på meg selv og mine egne resultater. Så lenge jeg klarte å perse, og få en riktig progresjon, så skulle jeg være fornøyd.
Ikke mist troen og vær tålmodig
Amalie Iuel forteller at barn som opplever mye medgang må være forberedt på at det kommer perioder i karrieren hvor det ikke går fullt så bra.
- Mitt tips til barn som opplever motgang er å ikke miste troen, behold den indre motivasjonen, fokuser på idrettsgleden og vær tålmodig. Jeg ser dessverre mange flinke utøvere som slutter med idrett fordi de ikke takler motgang og begynner å tape.
Men nesten viktigst av alt er å ha det gøy. Behold idrettsgleden er det klare budskapet.
- Da jeg studerte i USA ble det ofte latter og fnising på trening forbundet med at vi var useriøse. Det er feil. Jeg synes det er viktig å både tulle og spøke innimellom. Men når det gjelder å gjennomføre øvelsen er det viktig å ha fullt fokus. Ingen klarer å være i bobla syv timer hver dag. Det er viktig å koble av i pausene, le, og heller koble på igjen når man skal gjøre en seriøs jobb. Idrettsgleden må de aldri få tatt fra dere, avslutter Amalie Iuel.